Et lite innspill angående bøker og livsfase: Da jeg var liten mottok jeg en bok fra Bokklubbens Barn; "Zeppelin" av Tormod Haugen. Jeg husker jeg synes den var så skummel! Den mystiske gutten i treet og den kjempeskumle skogen! Men så leste jeg den på ny en del år senere og da var den slett ikke skummel lenger, men heller litt trist. Og jeg oppfattet ting om foreldrene i boka som jeg ikke hadde skjønt da jeg leste boka første gang.
Jeg har alltid tenkt at det er godt gjort å skrive en barnebok som kan oppleves så forskjellig; veldig skummel når du er barn og helt annerledes når du leser den som eldre.
Viser 2 svar.
Jeg har hatt samme opplevelse med Roald Dahls "Danny og den store fasanjakten". Som liten var det den spennende historien som favnet meg. Men da jeg leste den igjen som voksen var det heller det kjærlige forholdet mellom far og sønn som grep meg. Det er vel kanskje det som kjennetegner en god barnebok; at det finnes noe der både for den som leser høyt og den som blir lest høyt for?
Tove Obrestad Wøien som svar til Koriander :
08:28, 26. mai 2010 Diskusjon: Personleg favoritt - trass alt
Det er vel kjenneteiknet på god allalderlitteratur at han kan gje noko til fleire alderssteg. Barnet vil oppleve noko, ut frå sin ståstad og sine erfaringar, medan den vaksne, som har andre (og kanskje fleire?) erfaringar, kan få ei anna, men ikkje nødvendigvis meir rett, oppleving av boka. Eg las ikkje noko av Tormod Haugen som barn, men har lese nokre titlar som vaksen, og eg opplever og at det ligg ein sår undertone i fleire av tekstane hans.
Sist sett
