Utrolig sterk bok, særlig etter å ha vært i Sarajevo og sett sporene etter krigen.

Sterkt fra virkeligheten!

Vi befinner oss i et beleiret Sarajevo i 1992, hvor en tragedie finner sted. Mens folk står i kø for å få kjøpt brød, sprenges en granat og 22 uskyldige mennesker blir drept. Et av vitnene til tragedien er en cellist fra Sarajevos symfoniorkester, som ser det hele fra vinduet i sin leilighet. Som en protest mot serbernes handling mot hans drepte naboer, men også for å hedre de døde, bestemmer han seg for å spille "Oboe Conserto Adagio" av Albinoni i 22 dager. Ikke uten fare for sitt eget liv, stiller han seg hver dag opp på torget, nettopp der granaten slo ned, for å spille dette musikkstykket.

Parallelt følger vi den kvinnelige snikskytteren Arrow, som har fått i oppdrag å beskytte cellisten mot fientlige snikskyttere. En dag blir hun klar over en annen snikskytter, men i stedet for å drepe ham med det samme, mykner hun fordi hun ser at han faktisk lytter til musikken fra cellisten. Som om musikken bygger broer mellom frontene ...

Mens Arrow passer på cellisten, får vi innblikk i hva krigen gjør med innbyggerne i Sarajevo, som var under beleiring fra 1992 til 1996. De klarer seg i og for seg uten strøm, men det er verre med vannmangelen. Familiefaren Kenan har solgt familiens vaskemaskin for noen lusne slanter for å skaffe kone og barn mat. Hva skal han med vaskemaskin når de likevel ikke har strøm? Uten vann stopper imidlertid det meste opp, og for å få tak i noen dyrebare dråper, risikerer Kenan og andre livet. De kan når som helst bli drept.

Denne relativt korte og enkle boka er basert på virkelige hendelser under beleiringen av Sarajevo på begynnelsen av 1990-tallet. Cellisten Vedran Smailovic spilte faktisk i 22 dager - mens han kunne se snikskytterne - for å ære menneskene som døde rundt ham. I virkeligheten som i boka var det overmåte viktig for bosnierne å holde ham i live, fordi musikken ga menneskene håp i en ellers kaotisk og sørgelig tid.

Boka "The Cellist of Sarajevo" er Steven Galloways tredje roman, og er den eneste av hans bøker som er oversatt til norsk. Jeg startet på den norske papirutgaven, men opplevde den tung å komme i gang med. Stor var derfor gleden da jeg kom over denne lydboka på engelsk, og denne opplevde jeg ikke som tung i det hele tatt, uten at jeg dermed har noe belegg for å mene noe som helst om den norske oversettelsen. Med nokså enkle virkemidler synes jeg forfatteren har lykkes med å få frem krigens grusomheter, samtidig som denne svært fascinerende historien fra virkeligheten fortelles. Jeg kommer nok ikke til å glemme denne boka med det første. Her blir det terningkast fem!

Takk for nok en flott anmeldelse Rose-Marie, og jeg er enig i hvert ord. Boken er fantastisk, synes jeg, selv om den var tung å komme i gang med. Jeg fullførte den på norsk, og det er ikke oversettelsen det er noe galt med, boken er bare bygd opp på den måten. Den granaten som drepte de 22 menneskene var faktisk det som skulle til for at verden fikk opp øynene for hva som skjedde i Sarajevo og er ved siden av Srebrenica kanskje den mest berømte hendelsen fra denne krigen. men historien om cellisten er ikke like kjent, og den er kanskje den mest rørende historien fra krigen i Bosnia.

Jeg hadde aldri hørt om cellisten da jeg kjøpte boka (den norske papirutgaven). Det hele er en veldig flott historie, og det at den er fra virkeligheten ga historien et mye større alvor enn om det hele hadde vært ren fiksjon. Jeg er veldig glad for at jeg fikk med meg denne boka!

Fin anmeldelse :)

Enhver nordmann forsøker for tida etter fattig evne å forestille seg hvordan det er å gjemme seg på ei øy i over en time, mens en desperado plaffer ned venner og kjente. Helst prøver vi å unngå å forstå det...

Jeg hadde valgt Cellisten i Sarajevo som leselektyre til spelprøvene på Stiklestad (noen ganger blir vi sittende å vente mens de legge regi), og da tenkte jeg at kombinasjonen av musikk og kamp var passende. Det ble kanskje litt vel passende.... Folk har gått livredde rundt i Sarajevo i nesten 4 år! De eneste gangene de gikk ut, var for å skaffe vann og brød. Sentralt i boka er en henrettelse av 22 mennsker i en brødkø, og en cellist bestemmer seg for å spille Albinonis Adagio hver dag kl 16 i 22 dager. Boka begynner med en anektdote om opprinnelsen til stykket. Det er visstnok ikke Albinoni som har skrevet det, og det stemmer godt overens med at det har med romantiske trekk enn barokken. Vakkert er det uansett, vi spilte det i Nord-Trøndelag kammerorkester i februar - virkelig meditativt er det.

Forfatteren beskriver hvilken effekt musikken har på den redde befolkningen, snikskytterne og hun som er satt til å beskytte han. Vi følger tre personer: den ene prøver å skaffe familien og ei sur nabokjerring vann, den andre jobber i et bakeri, og greier derfor å skaffe brød, og den tredje er en kvinnelig skytter som forsøker å redusere antall snikskyttere i åsene rundt Sarajevo. Det er en gripende historie, og med de grufulle hendelsene i Oslo og Utøya som bakteppe, blir boka enda sterkere. At musikken i gitte sammenhenger har en kraft når ord kommer til kort, er det vel ingen tvil om.

Og det verste av alt: historien er faktisk sann!

Det er nettopp det, og da blir sammenligningen med skrekktimen(e) på Utøya nærliggende. Det finnes folk som har/har hatt det sånn over tid...