Bokelskere.no

Det har du sikkert rett i Norah.

Eg hadde litt vanskar med å lese boka som ein "sjølvbiografisk roman". Eg følte ikkje at han utleverte seg i større grad enn andre forfattarar.

Trur ikkje eg kjem til å lese noko meir av Knausgård, skal uansett legge han på is. Eg synes han hadde ein lei tendens til å hengje seg opp i episodar som var kjedelege.

Men kanskje han skal få ein sjangse til, du seier 3 boka også handlar om barndommen. Det var der eg synes han skreiv mest overbevisande, og med mest innsikt. Nostalgien var svært smittsom =)

Jeg anbefaler alle som ennå ikke har lest Knausgaard, om å starte med bok 3. Det mener jeg er det mest naturlige, i og med at dette er barndommen og hele bakgrunnen hans. Syns du ikke at han utleverer seg mye? Mitt inntrykk er at han gjør det, og det i en grad som de færreste ville gjort... Han pynter ikke på noenting.

Det synes jeg høres merkelig ut. Det er helt sikkert en grunn til at bøkene kommer ut i den rekkefølgen de gjør? Jeg tviler på at han skrev to bøker, og så plutselig "Nei vent, nå glemte jeg hele barndommen min gitt. Jaja."

Men nå har jeg bare lest den første boka da...

Ja, grunnen til at jeg vil anbefale å starte med bok nr.3, er vel at her får du hele barndommen og grunnlaget for hva som skjer videre i livet hans. Hittil er det denne boka jeg personlig har likt best av MK-bøkene (men dette kan jo være min helt subjektive oppfatning, i og med at jeg bodde i Arendalsområdet akkurat på 70-tallet, akkurat på den tida da han bodde der, slik at mye av dette stoffet blir så kjent for meg). Alle bøkene inneholder jo innblikk i deler av i livet slik det har vært fram til det han gjør i dette øyeblikk. Og mye av det han skriver om kommer om igjen i flere av bøkene. Så for den saks skyld spiller det nesten ingen rolle i hvilken rekkefølge du leser bøkene, faktisk.

Ja viss det er barndommen han skildrar så vert det fort mykje meir spennande - eg synes generelt at oppvekstromanar frå denne perioden er spennande, men eg er overhode ikkje interessert i den vaksne Knausgård.

Eg har litt problem med å sjå Knausgård i boka og forfattaren Knausgård som same person, eg las Min Kamp 1 mest fordi eg var nyskjerrig på alt oppstyret rundt han, ikkje fordi eg var interessert i historia hans - og på den måten oppfatta eg boka som underhaldning og ikkje ein biografi.

Eg synes han skriver svært bra, men historia er, som eg har nemnt tidligare, litt kjedeleg.

Jeg er nå snart ferdig med MK5 og her er det også periodevis bra, men også en god del gjentagelser fra alle de andre knausgårdbøkene... - og nå er jeg overmett!

Tja, men selv om jeg føler meg overmett på Knausgaard akkurat nå, så må jeg likevel ha med meg den siste boka i MK. Forresten er det jo ikke godt å vite om han om noen år plusser på med noen flere bøker, når han levd igjennom noen flere år av sitt liv. Det er noe merkelig med disse bøkene, akkurat som om de er avhengighetsskapende... Noen flere som føler det sånn?

Jo, har ein fyrst byrja, vil - eller: må - ein jo alltids halde fram. Fascinerande med at karl Ove Knausgård skriv om ein som heiter Karl Ove Knausgård. Dette er sterkt, om enn ikkje alltid like godt, men på mange måtar representerer bøkene eit skilje i norsk litteraturhistorie, og derfor vil eg lese alle binda. Dette inneber jo ikkje at eg er nokon stor beundrar av Knausgård (altså forfattaren - romanfiguren har litt vondt for å finne tilhengjarar, kanskje ...).

Ja, dette du sier her er jeg enig i, Kjell. Ellers finnes det vel få forfattere som ikke bruker noe som helst fra sitt eget liv og sine egne erfaringer, når de skriver ei bok...?

eg er midt i bok nr 1 og strevar. Boka tar meg ikkje, men eg skal halde ut hadde eg tenkt. Det er for mange ord og for lite spenst. Eg blir ikkje opptatt av ungdommen hans. Trudde eg skulle bli hekta, eg, men eg trur det blir med denne eine førebels.

Kanskje du kan ha nytte av å lese bok nr.3 først?

Synes bok nr 3 var den beste, - nr 4? Da var jeg skikkelig lei; se annen tråd om boka. Men jeg kommer nok til å lese resten også... Jeg er litt "splitta" i synet mitt på disse bøkene. Litt "Se & Hør-opplegg", men samtidig så skriver han godt! Men jeg skal ha en god pause før jeg fortsetter!

Er det bare jeg som syns det ble litt vel mye dveling over "den fuklitge kluten som sto som en kontrast mot kranens blanke hardhet" osv? Litt Ari Behnsk, liksom?