Bokelskere.no

Dette var ei utruleg kjedeleg og meiningslaus bok. Eg klarar ikkje å finna ei einaste interessant side ved hovudpersonen. Handlinga verkar retningslaus. Ut å stjæle hester var betre, men berre ok, så eg trur ikkje det blir fleire bøker av Per Petterson på meg.

Jeg må si jeg ble litt skuffet over boka. Personene og historien fenget heller ikke meg noe særlig. Det er liksom ingen spesiell/drivende historie, ingen markert "rød tråd" i fortellingen, den fortsatte liksom bare av seg selv.
Hist og her er det flere gode og beskrivende setninger, og siste halvdel av boka var best, uten tvil. Har lest bedre bøker av Petterson tidligere.

Jeg ble også litt skuffet over denne, selv om jeg endte opp med å gi den en firer. Mulig forventningene var for høye etter at jeg hadde lest Jeg forbanner tidens elv som fremdeles er min Petterson-favoritt.

Pussig hvor forskjellig vi opplever de historiene vi leser. Til Sibir var den første boka jeg leste av Per Petterson, og den traff meg rett i hjertet.

Ja, er det ikke snodig Marit, og takk for tilbakemeldingen. Ikke det at jeg syntes boka var dårlig, den fikk tross alt en firer av meg, men den satt liksom ikke, hehe.

Fryktelig uenig med dere begge. Sakser fra bloggen min;

Hvorfor?

Som selvutnevnt Petterson-elsker på min hals var det strengt tatt på høy tid å lese mer enn en bok av han. Så høyt elsket jeg Ut og stjæle hester at jeg trykket forfatteren hemningsløst og fullkomment til mitt bryst. Fallhøyden da jeg tok Til Sibir ut av bokhylla var derfor særdeles stor. Abnorm.

Hva?

Vi følger den kvinnelige hovedpersonen hvis navn ikke nevnes fra 10 årsalderen til hun fyller 23 år. Drømmen om å reise til Sibir etableres i ung alder, og forsterkes av broren Jesper sin utfartsstrang og eventyrlyst. Jesper er hennes bror, den nærmeste og hennes helt. Dette fortsetter han å være, til tross for hennes utvikling aldersmessig, historiens gang og endrede sosiale rammer.

Derfor:

En aldeles nydelig bok! Petterson begynner å gjøre seg fortjent til min nesegruse begeistring. Historien fortelles i fortid, og selv om hendelsene som beskrives tidvis er i seg selv fine og gledelige, beskrives disse med vemod og sår ettertanke, at man konstant gruer for hva som kommer. Man vet det ikke ender godt, men man vet ikke helt hva. Litt etter litt vet man mer, men enda ikke alt.

Jeg er kommet drøyt halvveis og jeg er heller ikke overbevist. Lurer på om han klarer å fenge meg før jeg er ferdig.