Bokelskere.no

Periodevis bra, men i det store og heile var boka langtekkelig og kjedelig. Eg likte best den delen der han skildrar barndommen, men føler at eg har lest mykje av det same før.
Undrar meg over kvifor boka har fått så mykje merksemd i media.

Det er visst flere som synes denne er lang og kjedelig, så jeg hadde lave forventninger til denne, for jeg er ganske utålmodig og kjeder meg fort. Men denne boka slukte jeg nesten i ett, og jeg likte den kjempegodt. Litt rart.

Det eneste som irriterte meg litt var at noen av setningene og avsnittene var litt rotete formulert, som om han bare har skrevet for å skrive og så glemt å lese gjennom det etterpå. Men det er kanskje bare meg...

Ja eg har notert meg at det er ein del som sluker Knausgård slik andre sluker... noko som er lettare å sluke. Du skal vel prøve deg på heile serien? =)

Sjølv la eg ikkje merke til noko rot i setningane, men eg las litt i ei anna bok av Knausgård, "En tid for alt" (trur eg), og den synes eg hadde eit usedvanleg svulstig språk, så den måtte avbrytast.

Jeg skal lese hele serien ja, men jeg skal lese bøkene med noen ukers mellomrom så jeg ikke får Knausgård-overdose. :p Så da er det like greit at køene på biblioteket er på flere uker...

En tid for alt har jeg ikke vurdert å lese en gang faktisk, på grunn av innholdet. Jeg er sikkert overdrevent sta, men jeg har ikke spesielt lyst til å lese om engler og guddommelighet uansett hvem som skriver om det.

Ja kan skjønne at ein fort vert metta av Knausgård =) Uansett, lykke til vidare, eg trur eg har fått min porsjon =)

Hehe, berre vent om 20-30 år så er vel også du ein liten englesøkar =p nei no vart eg vulgær, orsak!

Etter å ha kommet meg til side 267 i bok 1, så gir jeg opp. Jeg vet to ting akkurat nå; jeg kommer aldri til å bli ferdig med denne boka, og jeg kommer aldri til å begynne på bok 2, 3 osv. Jeg har lest og svettet, forsøkt å finne det fantastiske, men fant det aldri.

Dette ble for mye prat for meg. Barndommen skildres på en måte som gir meg lyst til å fortsette, men så er det alle trivialitetene og alle ordene. Jeg er glad i bøker med mange sider, men da må det være innhold, ikke bare ord. Kanskje jeg skal prøve meg på noe annet av Knausgård etterhvert, men ikke akkurat nå. Nå skal jeg fortsette å lese Bergskatt av Toril Brekke og etterhvert starte på Terningmannen, det gleder jeg meg til.

Enig. Jeg synes den boken minner om en blanding mellom Renbergs bøker om Jarle Klepp, og Ragdes trilogi. Bare at de var mye bedre og lettere å komme igjennom.

Men jeg kom meg nå igjennom alle til slutt ;p

Jeg tror oppmerksomheten Min Kamp-bøkene har fått, mye grunner i at han utleverer seg selv og familien sin så nådeløst. Har du bare lest Min Kamp nr 1, så kommer det mye mer av det samme i de neste bøkene... Etter at jeg har lest Min Kamp 1, 2, 3 og 4, pluss at jeg nå snart er ferdig med Ute av verden, føler jeg meg ganske overmett av Karl Ove Knausgård. Det skal bli godt å konsentrere seg om litt andre ting en stund (likevel kommer jeg nok til å lese bok nr. 5 og 6 når de endelig kommer). Min Kamp 3 har hittil vært den beste, syns jeg. Den tar for seg barndommen, som jo danner mye av grunnlaget for alle de senere begivenheter.

Det har du sikkert rett i Norah.

Eg hadde litt vanskar med å lese boka som ein "sjølvbiografisk roman". Eg følte ikkje at han utleverte seg i større grad enn andre forfattarar.

Trur ikkje eg kjem til å lese noko meir av Knausgård, skal uansett legge han på is. Eg synes han hadde ein lei tendens til å hengje seg opp i episodar som var kjedelege.

Men kanskje han skal få ein sjangse til, du seier 3 boka også handlar om barndommen. Det var der eg synes han skreiv mest overbevisande, og med mest innsikt. Nostalgien var svært smittsom =)

Jeg anbefaler alle som ennå ikke har lest Knausgaard, om å starte med bok 3. Det mener jeg er det mest naturlige, i og med at dette er barndommen og hele bakgrunnen hans. Syns du ikke at han utleverer seg mye? Mitt inntrykk er at han gjør det, og det i en grad som de færreste ville gjort... Han pynter ikke på noenting.

Det synes jeg høres merkelig ut. Det er helt sikkert en grunn til at bøkene kommer ut i den rekkefølgen de gjør? Jeg tviler på at han skrev to bøker, og så plutselig "Nei vent, nå glemte jeg hele barndommen min gitt. Jaja."

Men nå har jeg bare lest den første boka da...

Ja, grunnen til at jeg vil anbefale å starte med bok nr.3, er vel at her får du hele barndommen og grunnlaget for hva som skjer videre i livet hans. Hittil er det denne boka jeg personlig har likt best av MK-bøkene (men dette kan jo være min helt subjektive oppfatning, i og med at jeg bodde i Arendalsområdet akkurat på 70-tallet, akkurat på den tida da han bodde der, slik at mye av dette stoffet blir så kjent for meg). Alle bøkene inneholder jo innblikk i deler av i livet slik det har vært fram til det han gjør i dette øyeblikk. Og mye av det han skriver om kommer om igjen i flere av bøkene. Så for den saks skyld spiller det nesten ingen rolle i hvilken rekkefølge du leser bøkene, faktisk.

Ja viss det er barndommen han skildrar så vert det fort mykje meir spennande - eg synes generelt at oppvekstromanar frå denne perioden er spennande, men eg er overhode ikkje interessert i den vaksne Knausgård.

Eg har litt problem med å sjå Knausgård i boka og forfattaren Knausgård som same person, eg las Min Kamp 1 mest fordi eg var nyskjerrig på alt oppstyret rundt han, ikkje fordi eg var interessert i historia hans - og på den måten oppfatta eg boka som underhaldning og ikkje ein biografi.

Eg synes han skriver svært bra, men historia er, som eg har nemnt tidligare, litt kjedeleg.

Jeg er nå snart ferdig med MK5 og her er det også periodevis bra, men også en god del gjentagelser fra alle de andre knausgårdbøkene... - og nå er jeg overmett!

Tja, men selv om jeg føler meg overmett på Knausgaard akkurat nå, så må jeg likevel ha med meg den siste boka i MK. Forresten er det jo ikke godt å vite om han om noen år plusser på med noen flere bøker, når han levd igjennom noen flere år av sitt liv. Det er noe merkelig med disse bøkene, akkurat som om de er avhengighetsskapende... Noen flere som føler det sånn?

Jo, har ein fyrst byrja, vil - eller: må - ein jo alltids halde fram. Fascinerande med at karl Ove Knausgård skriv om ein som heiter Karl Ove Knausgård. Dette er sterkt, om enn ikkje alltid like godt, men på mange måtar representerer bøkene eit skilje i norsk litteraturhistorie, og derfor vil eg lese alle binda. Dette inneber jo ikkje at eg er nokon stor beundrar av Knausgård (altså forfattaren - romanfiguren har litt vondt for å finne tilhengjarar, kanskje ...).

Ja, dette du sier her er jeg enig i, Kjell. Ellers finnes det vel få forfattere som ikke bruker noe som helst fra sitt eget liv og sine egne erfaringer, når de skriver ei bok...?

eg er midt i bok nr 1 og strevar. Boka tar meg ikkje, men eg skal halde ut hadde eg tenkt. Det er for mange ord og for lite spenst. Eg blir ikkje opptatt av ungdommen hans. Trudde eg skulle bli hekta, eg, men eg trur det blir med denne eine førebels.

Kanskje du kan ha nytte av å lese bok nr.3 først?

Synes bok nr 3 var den beste, - nr 4? Da var jeg skikkelig lei; se annen tråd om boka. Men jeg kommer nok til å lese resten også... Jeg er litt "splitta" i synet mitt på disse bøkene. Litt "Se & Hør-opplegg", men samtidig så skriver han godt! Men jeg skal ha en god pause før jeg fortsetter!

Er det bare jeg som syns det ble litt vel mye dveling over "den fuklitge kluten som sto som en kontrast mot kranens blanke hardhet" osv? Litt Ari Behnsk, liksom?