Bokelskere.no

Jeg skriver i min første omtale av "Søsterklokkene" at jeg tror Heknevevnaden Skråpånatta er gjemt et sted i prestegården, men da jeg bladde i boken nettopp, fikk jeg en annen tanke: Den ligger i kisten der Heknetvilingene er begravet. Da kirken ble revet, var en av kisten under kirkegulvet kort og svært bred, ingen vanlig kiste. Hvem andre kunne ha fått en slik kiste enn Heknejentene? Karene sa til presten at det ikke skranglet i kisten da den ble flyttet. Kan søstrene ha fått med seg vevnaden i kisten? Hva tror andre?

Ja, - da er vi jo enige ;-)

Du er oppmerksom! Ja, det er nok forklaringen. Det var beskrivelsen av prestegårdens mange rom som gav meg den tanken. Forøvrig er jeg sikker på at to tvillingbrødre skal finne hverandre igjen, og at Kaj Schweigaard aldri kommer til å gifte seg. Venter på neste bind!

Jeg var ikke klar over at det var planlagt et bind nr. to, og syntes det var så rart at vi ikke hørte noe mer om vevnaden og den rare kisten. Nå gleder jeg meg til fortsettelsen!
Ellers kan det jo være Mytting var litt kjapp med å plassere en slimete tang i fødestuen i 1880, men han fikk ihvertfall anskueliggjort noe som var en realitet ikke mange årene før.

Det er snakk om en trilogi, og jeg synes jo han legger ut mye åte til senere bind. Den ene tvillingbroren tror jeg Astrid gav til kvinnen som ikke kunne få barn på fødestuen. Jehans går rundt og leter etter en annen, skriver Mytting, og han husker jo magisk mye fra sine første dager, at han har en følelse av en bror som mangler er til å forstå. Disse to skal nok finne hverandre! Jeg synes ellers at Mytting er god til å blande inn magi, jeg blir vanligvis irritert hvis handlingen tar av en uvirkelig retning.
Når det gjelder tangen skal jeg forhøre meg med en jordmor jeg kjenner. Jeg leste en del om både siamesiske tvillinger og jordmødre på nettet etter å ha lest boken. Jordmorutdannelse ble satt i gang i Norge i 1784 fordi så mange kvinner og barn døde i barsel, så det var en dyd av nødvendighet.
Det sies også så vidt jeg skjønner at det går et sagn i Gudbrandsdalen om et par siamesiske tvilling, lurer på om jeg har lest at det er oppført i kirkeboken også. Min tanke er at det har de ikke diktet opp; det fødes jo siamesiske tvilling og da har det nok gjort det i Gudbrandsdalen for flere hundre år siden.
En ting er sikkert: Jeg kjøper neste bind med det samme den er i salg. Mytting er vel godt i gang med den akkurat nå, tenker jeg!

Selvsagt - at jeg ikke tenkte på det - tvillingbroren ble gitt den rike damen på fødestuen, derav de litt «uviktige» detaljene om hennes liv og bakgrunn, og derfor de litt ulne svarene fra jordmødrene om hvor det andre barnet var.

MULIG SPOILER

Reidun, du skriver at jordmorutdannelsen i Norge kom i gang i 1784. Kan det stemme, og hvor har du det i så fall fra? Jeg mener at den første jordmorskolen ble etablert i Kristiania i 1818. Jordmorutdannelsen i Norge feiret 200-årsjubileum i februar 2018.

Også jeg stusset litt over den urene fødselstangen. På den annen side har Mytting rådført seg med en lege med kunnskap i medisinsk historie, så jeg går ut fra at han har sine ord i behold.

Når det gjelder den hygieniske standarden på denne tiden, kan jeg minne om den ungarsk-østerrikske fødselslegen Ignaz Semmelweis (1818-65). Semmelweis observerte at svært mange kvinner døde av barselfeber på den fødeavdelingen der leger og medisinerstudenter arbeidet, og nesten ingen på jordmødrenes avdeling. Den store forskjellen lå i at legene gikk direkte fra obduksjonssalen til fødestuen, fra å obdusere lik til å ta imot nyfødte, uten noen form for håndvask. Legene påførte derved kvinnene den dødelige smitten. Semmelweis møtte sterk motbør av sine kollegaer da han innførte desinfeksjon av hendene med klorkalk. Lengere var man altså ikke kommet rundt 1860 – på en anerkjent fødeanstalt i Wien. Hvordan sto det da til i Kristiania i 1880? Og det på en fødeklinikk for fattige jenter, hvorav mange ikke var gift? Interessant om du sjekker meg din jordmor-venninne.

Jeg merker meg at fødekonen i bygda i Gudbrandsdalen hadde større forståelse for vaskingens betydning enn legene i Kristiania. Dette harmonerer med Semmelweis' historie.

Jeg slutter meg til alle lovordene som er skrevet om «Søsterklokkene». En meg god bok. Men når den helt opp til 6-eren (må la den synke inn før jeg bestemmer meg).

Hyggelig med svar på en bok som engasjerte meg mye! Når det gjelder jordmorutdannelsen og årstallet 1784, leste jeg det på nettet etter å ha lest "Søsterklokkene", men finner ikke akkurat den nettsiden igjen. Jeg tenkte "opplysningstid" da jeg så det, og det står noe av det samme på "Historisk tidsskrift av Aud Farstad: https://www.idunn.no/ht/2018/04/aud_farstad_paa_liv_og_doed_distriktsjordmoedrenes_historie. "I første kapitlet er framveksten av en formell jordmorutdanning et hovedtema. I 1787 ble det etablert en jordmorskole ved Fødselsstiftelsen i København, og her ble det også utdannet norske jordmødre, i alt 65 fram til 1814. Men allerede i 1784 tok amtmann Even Hammer i Romsdals amt initiativet til en formell jordmorutdanning i amtet. Dermed var den første norske jordmorutdanningen på landsbygda etablert. Jordmødrene fikk sin opplæring hos amtsleger og distriktsleger." Og det stemmer vel sånn noenlunde.

Jeg kjenner til Semmelweis, og tenkte at 20 år etter hans død måtte de vel ha kommet lenger. MIn egen (svært renslige!) mormor var født i 1886, så det er litt vanskelig å tenke seg hvordan forholdene har vært. Men du har nok rett i at Mytting har gjort leksen sin her.

Det hadde nok vært bedre for Astrid å holde seg til den kloke gamle jordmoren i Butangen, ja...
Et flott yrke er det, og tøffe er de og må de opp gjennom historien ha vært! Respekt!

Tusen takk for ditt svar og lenke til en interessant artikkel. Jeg er, som du sikkert skjønner, opptatt av medisinsk historie og skal lese artikkelen grundig.

I flere bøker om jordmødrenes/sykepleiernes historie er årstallet 1818 oppgitt som starten på jordmorutdannelsen i Norge. Blant annet i Kari Martiensens Freidige og uforsagte diakonisser. Jordmorutdanningen feiret sitt 200-årsjubileum i februar 2018.

Så viser det seg altså at det har blitt utdannet jordmødre i distriktene før Fødestiftelsen og utdannelsen ble etablert i hovedstaden. Det er vel ganske betegnende for historieskriving generelt sett.

Jeg tror som deg, kanskje hadde det vært bedre for Astrid Hekne å holde seg til den lokale fødekonen. Jeg har nå gitt «Søsterklokkene» terningkast 6, og håper at du har rett også når det gjelder en oppfølger. 

Hei alle som skriver om denne gode boka. Kjempeglad for å se at dette ikke er slutten på historien, men at det kommer oppfølger(e). Ang om Astrid hadde overlevd om hun hadde født med jordmora på Butangen, er ikke godt å si. Hun døde av blødninger, og ser ikke helt for meg at lokale jordmødre kunne redde flere som blødde en på Fødselsstiftelsen der det var mange hender og leger også til hjelp. Jeg er jordmor, men ikke på noen måte ekspert på fødselshistorie. Gjennom 1800-tallet var spedbarnsdødeligheten på 10-40 % og gjennomsnittlig levealder på 40 år (fhi.no). Også i dag er store blødninger ved fødsler en fryktet komplikasjon, selv om det finnes både medikamenter og blodtransfusjoner (og i verste fall fjerne livmoren). Hva tenker dere om slutten? Presten ror ut på vannet etter at han ser at ringen han kjøpte til Astrid er borte fra skrinet? PS så en artig kommentar et sted her; ei som skrev at hun hadde sett Lars Mytting og angrer på at hun ikke sa til han at han skulle latt Astrid leve

Tusen takk for ditt interessante svar. Så fint å høre fra en jordmor i disse spørsmålene. Nå husker jeg ikke detaljene helt, men ser at jeg har skrevet at det kanskje hadde vært best for Astrid å bli hos fødekonen på bygda. Da var det nok hygienen jeg hadde i tankene. Når det gjelder blødninger, har du utvilsomt rett. Men hvilke hjelpemidler hadde egentlig legene på 1800-tallet ved alvorlige blødninger?

Nå har jeg nettopp lest Multelandet av Sara Lidman. Lidman beskriver en annen fryktelig komplikasjon; barnet ligger på tvers, og fødselen er kommet så langt at barnet ikke kan snues; – Det stikker frem en hånd …. Fødekonen Anna redder den fødende Stinas liv, barnet må dø på brutalt vis.

Vi skal sannelig være glad fødselshjelpen er kommet så langt den har, i hvert fall i vår del av verden.

Jeg regner med at du har lest Edvard Hoems Jordmor på jorda. Hvis ikke anbefaler jeg den.

Hei! Ja, nettopp lest Jordmor på jorda. Hele den serien til Hoem liker jeg så godt - han har et vakkert språk, synes jeg. Distriktsjordmødrenes historie er så spennende - for et liv de hadde; alene med alskens strabaser! Skal finne tak i Multelandet - takk for tips. Jeg vet ikke hva de hadde å hjelpe seg med ang blødninger i 1880-årene. Kanskje ikke annet enn å komprimere livmora.
Vi får bare glede oss til fortsettelsen fra Mytting!

Jeg er helt sikker på at "Søsterklokkene" er første bind i en trilogi; det leste jeg før jeg leste selve boken. Og for en forfatter som Mytting er det for mange løse ender lagt ut, selv om jeg altså har gitt noen bud på hvordan jeg mener det går, får vi oss også sikkert noen overraskelser.

Da har vi noe å se frem til!

Trilogi også, - så gøy! Ellers skriver Mytting i etterordet at historien om søstrene og klokkene er inspirert av gamle sagn som er nedtegnet.

Ja, så sikker kan man ikke være. Jeg bare synes siamesiske tvillinger i litt drøyt å dikte opp, og det skjer jo. Gjett om det da vil bli fortalt i mange slektsledd. Og han bruker det jo så fint.