Da jeg vokste opp, ønsket min mor at jeg helst ikke leste ukeblader for det kunne ødelegge språket mitt. I stedet foreslo hun Kielland, og jeg leste ... ad de glatte marmortrinn var hun steget opp uten uhell. Alene båret av sin store skjønnhet. (sitert etter hukommelsen)
På en lang togtur på fredag tok jeg frem en bok av Theresa Charles. Ikke akkurat verdens beste språk, og sannsynligvis kun ren underholdning. Men jeg trengte noe avslappende og nøytralt på reisen, og merker meg at T.C. faktisk interesserer meg, med sin ekstreme dyrking av skjønnhet, styrke, feminitet kontra maskulinitet, i det hele tatt sterke kontraster mellom det gode og det vonde. Nesten som god gamle eventyr mellom prinsesser og hekser. Kjærlighet som møter mostand. Selvfølgelig kan det være en litterær taktikk, men jeg forestiller meg hennes personlighet som utpreget romantisk, og de få gangene jeg i løpet av livet finner frem en av hennes bøker, bruker jeg setningene som biter i et puslespill til å forstå mer av hvem hun var.
Viser 1 svar.
Ja, heldigvis har vi både ytrings- og lesefrihet i dette landet.