Lagerkvist fikk Nobelprisen i litteratur i 1951. Denne boka er fra 1950. Barabbas er fangen som folkemengden krever løslatt i stedet for Kristus i påsken i år 30. Pilatus foreslo at Jesus skulle løslates, men folket krevde å se Jesus på korset.
Lagerkvist sin fortelling begynner med Barabbas som står og ser Kristus dø på korset.
Tro? Ikke tro? De samme spørsmålene som utfordrer det moderne mennesket, plager også Barabbas. Var det en falsk mann han så dø på korset, eller er det sant det han hører? At mannen er Gud sønn? At han utfører mirakler? At han virkeliggjør budskapet : Å elske hverandre. Et fremmed budskap for en mann som Barabbas! Han undres, Barabbas, på samme måte som vi undres i dag. Selv om han var der, og vi er så langt unna, så er det de samme spørsmålene. Det er utrolig fascinerende. Å søke etter en Gud, å fornekte Gud – menneskets rotløshet – det er mesterlig skrevet av Lagerkvist.
Først og fremst er det en utrolig historie som bretter seg ut for leseren. Jeg kan høre bjellene til de spedalske i de mørke gatene i Jerusalem natterstid. Da våger de å komme fram, men bjellene varsler om deres tilstedeværeslse. Jeg kan se Den Fete, elskerinnen til Barabbas, jeg kan se gruvene der han er lenket sammen med Shakah i åresvis. Det er noe makabert, dystert og umenneskelig ved den samtiden Lagerkvist maler foran våre øyne. Boka er utrolig spennende – han skriver godt og med nerve.
Viser 1 svar.
Er så einig så einig. Dette er ei bok som står sterkt i minnet sjølv om det er fleire år sidan eg las boka. Ei bok eg ikkje vil miste.
Sist sett
