Bokelskere.no

Første møte Mankell, og ble ikke fristet til å lese mer av ham. Flatt språk, lettglemt.

Jeg ble tatt av historien, og la meg ikke så mye opp i språket. Disse skjebnene, veien deres til Sverige - jeg jobbet på sjette året i asylmottak når jeg leste denne. Sikkert farget av det.

Jeg husker jeg trodde historiene var sanne, pakket inn riktignok.

Jeg likte Tea Bag kjempegodt, mange år siden jeg leste den nå. Jobbet med voksenopplæring på den tiden og forsøkte å få alle kollegene mine som jobbet med norskopplæring til å lese den. Opplevde den som en engasjerende og viktig bok.

Tea-bag var kjedelig. Krimbøkene hans er bedre.

Liker krimbøkene hans. Og likte Dyp. Tea-Bag har jeg ikke lest. Bør jeg?

Dyp har jeg ikke lest. Jeg er veldig glad i hans krimbøker og ble nok litt skuffet da Tea-bag var en helt annen sjanger. Leste den da den kom ut og det var historien jeg den gang ikke hadde sans for, men den kan jo appellere til deg :)

Dyp er slik jeg har forstått at Tea-Bag også er: svært forskjellig fra krimbøkene hans. Språket er mer dvelende. Tempoet settes betraktelig ned. Dyp er egentlig ganske deprimerende og tung, men var godt skrevet. Jeg tror jeg holder meg til Kurt Wallander. :)

Jeg leste Dyp, en stor tomhet, synes jeg å huske. Du skal kunne noe om folk for å skrive så intenst om så få personer over så lang tid.

I bakspeilet, i forhold til Tea-Bag - den kan godt prioriteres vekk hvis du ikke er spesielt interessert i migrasjon, menneskesmugling - hvorfor folk kommer så langt nord når de kunne stoppet i Provence eller noe.

Du reklamerte godt for den, Arthur! (Altså teposeboka.) Seriøst.

Dyp var deprimerende lesning, men sterkt gripende likevel. Faglig fikk jeg litt utbytte av at de drev og målte havbunnen utenfor svenskekysten. Muligens kuriøst at jeg for tida driver med digitalisering av nettopp de målingene.

En stund siden denne diskusjonen, ser jeg. Og en stund siden jeg leste Tea-Bag. Likevel husker jeg den, ikke minst fordi dette var en munter Mankell, trass i det seriøse temaet.