Jeg må først understreke at jeg har hatt stor glede av handlingen i de av Jacobsens bøker jeg hittil har lest. Spesielt "Seierherrene" og Barrøy - trilogien ("De usynlige", "Hvitt hav" og "Rigels øyne") Likevel synes jeg Jacobsen til tider overdriver bruken av lange (bi)setninger, noe som i alle fall for mitt vedkommende gir en litt mer anstrengende leseopplevelse. I min hittil siste bok av Jacobsen - "Frost" endte jeg opp med terningkast fire pga bisetningene - selv om boka rent handlingsmessig stod til en klar femmer.
Er det noen andre her inne som har synspunkter på Jacobsens bisetninger ?.. Er de en styrke eller svakhet i bøkene hans ?
Viser 3 svar.
Tenk hvor fattig litteraturen - som ellers i livet - hadde blitt uten bisetninger.
Jeg har som deg lest mange av bøkene hans. I motsetning til deg har jeg stor glede av at det ikke blir for mye stans underveis i bøkene. Jeg tenker ikke på dem som bisetninger, derimot skaper det for meg en fin flyt. Frost, som du refererer til, havna rett inn på favorittlista, og de andre er jammen ikke langt bak. 6ere mener jeg huske å ha gitt alle. Som du kanskje leste i helgeinnlegget mitt, fikk jeg en helt annerledes og dårligere leseopplevelse nia Peter Handke sitt essay fra "Jugoslavia". Bisetninger og parenteser i fleng, slitsomt som bare rakkern. Andre med flyt pga ganske lange setninger er Per Petterson og Toni Morrison hvorav jeg har lest to ganger de fleste av bøkene deres. Når jeg sjøl skriver eksempelvis fotballartikler, bruker jeg ofte 3-4 kommaer i setningene.
Jeg har lest en god del av bøkene hans og har også hatt stor glede av mange av dem. Noen har jeg ikke likt like godt, men det har aldri falt meg inn at det skulle ha noe med setningslengden eller -strukturen å gjøre. (Du burde forsøke deg på José Saramago!)
Sist sett
