Bokelskere.no

Det er spesielt to partier i denne boka som riktig skjærer meg i hjertet, for å bruke et forslitt uttrykk.

Det ene er Risten som forteller om livet sitt etter å ha mistet Nila. Hun sørger over mannen, men uttrykker også sorg over at hun aldri skal bli godtatt eller føle seg som en del av sitt eget folk, selv om hun prøver. Bare i en enkeltepisode lykkes hun: Den natta da svogeren Aslak joiker Nila: "Da så jeg Nilas ansikt. Jeg så det som bak en vårdis, et fint regn."

Det andre er kapittelet om Elis' og Eldbjørgs Europa-reise, som ender i stor sorg - og ny innsikt for Elis: "Men han visste ikke hvordan han skulle leve. Det visste han faktisk ikke."

I nåtidsberetningen til Risten har disse to fremmedgjorte sjelene "funnet hverandre", på et vis. "Norsken" er vendt tilbake til hjemtraktene og blitt nabo med Risten, men avslører foreløpig ingen ting om bakgrunnen sin.

Noen ganger undres jeg på hvem som egentlig er hovedpersonen i trilogien som helhet. Elis eller Risten? Eller begge to? Elis er blitt en svært gammel mann, og en del av fortida er i ferd med å innhente han. Rekker han å grave seg enda lenger tilbake - til røttene sine?

Jeg mener at det ikke er bare én hovedperson "i trilogien som helhet". Det er flere hovedpersoner, og de opptrer etterhvert som historien går framover. Hvem som har hovedrollen avhenger vel også litt av hvor handlingen (fortellingen) foregår. Og som vi har vært inne på tidligere finnes flere fortellere/fortellerstemmer.

Jeg er ikke sikker på om trilogien kan kalles en kollektivroman.
Hva er definisjonen på en slik roman?

Etter mitt syn er Vargskinnet en slags slektskrønike, selv om den ikke foregår over en veldig lang tidsperiode. Kom til å tenke på Olav Duuns Juvikfolke og Knut Hamsuns Segelfoss-bøker (Barn av tiden og Segelfoss by)