Bokelskere.no

Denne kommer jeg til å bruke tid på, for ikke å bli ferdig.

Jeg må innrømme at jeg slet med denne, men har etter hvert kommet meg gjennom. Noe her er bra, bl.a. beskrivelsene av Lisboa, men jeg er etter lesing fremdeles ikke sikker på om mye av det "djupe tanker" eller om det er tomt vissvass. Sikkert begge deler, men forfatteren er kanskje ikke uærlig når det på s 165 i min engelspråklige utgave (fra Serpent's Tail) står:

"Just as some people work because they're bored, I sometimes write because I have nothing to say".

Jeg leste boka i ett, tror kanskje boka fungerer bedre ved å ha den liggende å bare lese noen få stykker om gangen, ser ut som det har fungert for andre her!

Denne underfundige boken må tas inn i små porsjoner. Da jeg begynte å lese i den igjen i dag, var det nesten ett år siden sist. Siden boken ikke rommer noen egentlig handling, tror jeg den fint kan leses på denne måten - over lang tid og med lange mellomrom. 350 sider med Pessoas skarpe observasjoner, poetiske skildringer og filosofiske betraktninger.

”Jeg er en nomadisk vandringsmann i min egen bevissthet”, skrev Pessoa selv. "Uroens bok kan betraktes som notater fra disse vandringene.” Istedenfor å prøve å forklare, gir jeg noen tilfeldig valgte smakebiter (fra tekst 151, der jeg startet i dag):

”Solnedgangen øser alt hva himmelen eier over de spredte skyene. Bløte reflekser i alle slags farger fyller himmelens mangfoldighet og svever fraværende i det høyes store smerte. Over de strittende takene, halvt lys, halvt skygge, antar de siste, langsomme solstrålene nyanser som hverken tilhører dem selv eller det de faller på. Det hviler en stor fred høyt der oppe over denne larmende byen, som selv begynner å falle til ro nå. Bortenfor farge og lyd glir alt inn i et dypt og stille åndedrett.
(…)
Alt det jeg har søkt i livet, har jeg sluttet å lete etter. Jeg er han som tankespredt søker noe, men som drømmer meg bort og nå har glemt hva det er han søker. De konkrete bevegelsene til de søkende, synlige hendene – som er bleke og lange med nøyaktig ti fingre til sammen – blir mer virkelige enn den fraværende tingen de søker, mens de snur og vender, flytter og plasserer.
(…)
Alt det jeg er eller har vært, eller det jeg tror jeg er eller har vært – alt dette mister plutselig [i mine tanker så vel som i den sluknende skyen høyt der oppe] hemmeligheten, sannheten, kanskje lykken som befinner seg hvem vet hvor i livet. Dette er det eneste jeg har igjen, liksom en sol som er gått ned, og det spredte lyset lar sine hender gli ned over byen, slik at alle tings indre skygge kommer til syne i takenes kompakte masse.
I det fjerne funkler den første stjernen som en liten skjelvende dråpe.”

Jeg tvinger meg til å lese så sakte jeg kan – for å få med meg alle nyansene og de uvante og uventete tankesprangene. Selv de minste og mest hverdagslige ting kan forfatteren løfte opp og gjøre vakre, overraskende, tankevekkende og foruroligende.

Pessoa gjør bruk av såkalte heteronymer, dvs. oppdiktete forfattere. Uroens bok er ført i pennen av regnskapsassistenten Bernando Soares. Jeg ble oppmerksom på boken gjennom José Saramagos Det året Ricardo Reis døde. Ricardo Reis, et annet av Pessoas heteronymer, får liv i Saramagos roman. Gjennom ett år møtes legen Reis og den avdøde forfatteren Pessoa gjentatte ganger. Mer om den boken her.

I fjor høst gikk jeg i Pessoas og Saramagos fotspor (i hvert fall noen av dem) i Lisboa. Det ga en ekstra dimensjon til forfatterskapene. Jeg oppsøkte Casa Fernando Pessoa og fikk inntrykk av at han har fått en slags kultstatus. Det er kanskje ikke så rart; både hans tekster og hans liv har noe særegent og nærmest mytisk over seg. Saramago er av mine favorittforfattere, og Det året Richardo Reis døde noe av det beste jeg har lest.
To portugisere som anbefales!

En bok som kommer til å ligge under "jeg leser" lenge. Ikke ei bok jeg leser fra perm til perm, har holdt på en lang stund allerede. Men koser meg stort med den!

Har nettopp begynt på denne. Har lånt den på biblioteket, altså har jeg dessverre begrenset tid..

Jeg tror jeg bar på denne boka konstant fra jeg var fjorten til jeg ble sytten. Fine svevende Pessoa. Nå har jeg et varmere forhold til Saramago-som-skriver-om-Pessoa...

Du slet med andre ord ut noen håndvesker, skolesekker. Skal man forresten dømme kvinnen etter hva hun har i håndvesken? Nei, man skal jo ikke dømme noen. Men hvem andre av Saramago er å anbefale?

"Det året Ricardo Reis døde" av Saramago, handlar i alle fall om eitt av Pessoas heteronym, har eit minne om også at fleire var med. Ei fantastisk bok om Pessoa (indirekte), Portugal, myter, identitet.

Anbefaler du boka?

Absolutt!