Bokelskere.no

Meget underholdende og godt skrevet! En bok som brakte frem mye irritasjon og harme, samt medynk og håp på vegne av karakterene. Det satt en ekstra spiss på leseopplevelsen å kunne lese den i Egypt. Anbefales!

Det overrasker meg at du sier den er godt skrevet. Jeg synes språket er flatt og klisjefylt. Noe kan sikkert lastes oversetteren, men antakelig ikke alt. Alt i alt har stilen en anelse av kiosklitteratur over seg. Overraskende fra en nobelprisvinner. Har lest Sukkerhuset for mange år sia, og kan ikke huske at den var så dårlig.

Her var det mye vold og mange intriger! Boka er nedslående i sin konklusjon: Menneskene lærer aldri av historien - som også kan omskrives, forskjønnes og brutaliseres etter behov når historieskriverne er makthavernes lakeier til enhver tid.

Rose-Marie har oppsummert handlingen nedenfor, og jeg slutter meg helt til vurderingene hennes når det gjelder paralleller til bibelhistorie og myter. Spenningen skyldes etter min mening i stor grad måten boka er bygd opp på: I hvert av de fem hovedkapitlene presenteres en ny "Messias"-skikkelse, som man etter hvert knytter mer eller mindre håp til.

Når jeg ender på en "lusen" firer her, er det fordi jeg synes det blir for mye gjentakelse av den samme typen handling, og lite variasjon i språket.

Her er min omtale:

Patriarken Gebelawi har bygget et palass av et hus, som er omkranset av en høy mur som skal beskytte klanen mot inntrengere. Alle som lever innenfor disse murene har det nærmest paradisisk. Hagen beskrives som så vakker at mine tanker går hen til Bibelens Eden. Å få være her er ensbetydende med å leve i fred og harmoni. Hadde det ikke vært for den eneveldige Gebelawi som bestemmer absolutt alt ... Like fullt: det er definitivt bedre å være innenfor enn utenfor!

Gebelawi vokter over en hemmelighet. Ingen andre enn ham vet hva de såkalte 10 statuttene inneholder, bortsett fra at alle vet at dette løser gåten med hvordan arven skal fordeles. Statuttene er omspunnet med mystikk.

Idyllen blir brutt da Gebelawis eldste sønn Idris forvises fra palasset og må friste en heller kummerlig tilværelse utenfor murene. Deretter overlates bestyrelsen av eiendommene til halvbroren Adham, som er godheten selv. Med klare paralleller til Bibelens Adam og Eva-lignelse og slangens fristelser, som til slutt fører til at de forvises fra Paradis, eller for den saks skyld historien om Kain og Abel, går også Adham i fellen. Idris oppsøker ham nemlig og ønsker å få vite om han er omtalt i statuttene - altså om det blir noen arv på ham ... Adham skjønner at det vil være fryktelig galt å gå i mot patriarken, og ønsker ikke dette. Men så klarer hans kone å overtale ham. Det hele ender med at også han og kona forvises fra palasset.

Deretter følger vi livet utenfor murene. Gjennom flere generasjoner følger vi Gebelawis etterkommere, der de gjør de samme feilene om og om igjen. Det er en evig kamp mellom det gode og det onde, om hvem som skal være bosser og kreve inn beskyttelsespenger, om hvem som er inne med hvem etc. Gode figurer kommer og går - etter Adham kommer Gebel, så Rifaa, deretter Qasem og til slutt Arafa. Man skulle tro at disse skulle bringe samfunnet fremover en gang for alle, men neida. Hukommelsen er kort blant Gebelawis etterkommere. Misunnelse og sjalusi skaper maktkamper som ingen ende vil ta. Det er et hardkokt gangstermiljø som beskrives, med drap og hevndrap, blodhevn og bakholdsangrep. Det imidlertid alle har til felles, er drømmen om en gang for alle å bli akseptert av stamfaren Gebelawi, som underlig nok overlever de fleste ... Får hans undersåtter noen gang vite hva som står i statuttene?

Historien er noe av det merkeligste jeg har lest. Den er nærmest mytisk i formen, og foregår uten referanser til tid og sted, selv om jeg har forstått at den visstnok foregår i en bydel i Kairo. Det er sagt om denne boka, som Mahfouz skrev et par år etter den mer berømte Kairo-triologien (som jeg snart må få lest!) at dette er den mest kontroversielle romanen han har skrevet. Den provoserte det konservative muslimske miljøet fordi man oppfattet den som blasfemisk. Det synes jeg er underlig fordi gud omtrent er totalt fraværende i boka. På den annen side har patriarken Gebelawi egenskaper som til forveksling kan ligne en gudeskikkelse. Det er enormt mye symbolikk ute og går i boka, jf. mine tanker om parallellene til Bibelhistorien. Og jeg har sikkert ikke fått øye på mer enn en liten flik i dette bildet. Utgivelsen holdt på å koste forfatteren livet da han i 1994 ble knivstukket av et par ekstremister.

Selv om dette er en svært spesiell bok, hadde den et vanvittig driv som gjorde at jeg ble helt fjetret! Ikke bare er boka meget godt skrevet - og oversatt! - men den handler om det universelle ved det å være menneske på godt og vondt. Jeg gir toppkarakter til denne boka! Terningkast seks!

Eg kjende ikkje til denne boka. Det du har skrive om henne freistar til å skaffe meg henne. Ho høyrest å vere svært interessant. Andre "skal lese"-bøker må nok vente litt då. Eg las Kairotrilogien for nokre år sidan. Dei bøkene "sit i" ennå. Veldig gode!

Her strides etterkommerne til stamfaren Gebelawi i generasjoner om rettferdig fordeling av arven.
Etterkommerne klarer ikke å lære av alle feilene som blir begått og det blir en evig sirkel av vold, maktkamp og hevn. Boka viser menneskenes mangel på å lære av feilene og det er gjennomgangstonen i historien.

Jeg synest det er en tankevekkende og god bok Naguib Mahfous skriver, det avdekker at arv ikke er enkelt å fordele rettferdig og konsekvensene kan bli dyre.

Svært godt oppsummert, Karin! Her har vi kjernen av boka! Jeg er nettopp ferdig med den, og er bostavelig talt overveldet!