Bokelskere.no

Det var en vingeskutt og forpjusket fredsdue som flagret ned
fra den storpolitiske himmel i 1919.

Så skulde verden altså begynne å bli normal igjen, slik så mange
hadde drømt om i de tunge krigsårene. Men verden viste liten
tilbøielighet til å falle til ro i de gamle folder.

Det som skulde være grunnlaget for freden, traktaten i Versailles,
var i virkeligheten et produkt av krigen, diktert av maktbegjær
og oppiskede pasjoner.
"Tigeren" Clemenceau var den sterkeste ved forhandlingsbordet,
fredsdokumentet bærer tydelige merker efter hans rovdyrtenner.
Han undså seg heller ikke for å rispe den ellers nesten sakrosankte
Wilson temmelig brutalt i skinnet når den amerikanske idealist
forsøkte å verge stumpene av sine 14 punkter.
De var engang verdens håp, nu var de fleste ikke lenger verd den
papirlapp de var skrevet på.

Naturligvis vilde verden ha fred. Det var bare ingen som vilde
betale noen pris for å oppnå freden.
Den siste rest av Europas universalitet var gått i fløiten disse
årene, hver nasjon hadde vært seg selv nærmest.
Alle mente at de nu hadde ofret nok -- skulde her ofres mer, fikk
det bli de andre som betalte. Det var rettigheter og kompensasjoner
man nu vilde høre om, ikke flere ofre.

Den bølge av demokratisk idealisme som en tid hadde gått over verden,
dunstet aldeles bort da den hadde tjent sitt agitatoriske formål.

Hadde den hatt virkelig livskraft i folkene, så hadde den stått sin
prøve nu. Men folkene været bytte, griskheten stikker dypere enn en
løsaktig idealisme,
dermed var freden gjort umulig allerede før den skulde tre i kraft.

Den fint differensierte økonomiske organisme som var skapt i
førkrigstidens Europa var sprengt i stykker under krigen, Versailles
betydde en prinsipiell hindring for en ny.

Motsetningene tårnet sig opp, problemene så uløselige ut --
inflasjoner og deflasjoner, desperate erstatningskrav, kriser og krakk,
kunstige stimulanser og vill børspanikk preget det økonomiske liv ...

mer labil kunde situasjonen umulig bli, nervøsiteten var det eneste
som var konstant.
Vest-Europa hadde ikke en eneste samlende idé.

Selvsagt snakket man om demokrati - og fred. Men røsten var Jakobs.

Demokrati forutsetter fellesskap, lojalitet, evne til universell tenkning.
Først og fremst et mentalitetsspørsmål.
Med alle sine vakre ord om "størst mulig lykke for flest mulig mennesker"
er liberalismen så udemokratisk som vel mulig.

og Vest-Europa fortsatte kapitalistisk og liberalistisk i grunntendens.

Demokratiet var i virkeligheten på defensiven også som idé, efter at
socialistene hadde sviktet sine egne storartede løfter om hensynsløs
kollektiv motstand mot krig,
og fredsslutningen hadde gjort det av med de demokratiske ønskedrømmer
som Wilson hadde fremtryllet for en lengselsfull menneskehet.

Man hyldet nok et slags konvensjonelt demokrati,
bare den ting å bemerke at praktisk talt den eneste av de demokratiske
velsignelser man oplevde i praksis var partipolitikken,
og det i en form som umiddelbart måtte skape mistillit til hele systemet.

..i denne tiden hørte problemet demokrati / diktatur til de mest aktuelle
i aviser, tidsskrifter og essays, det røper litt av hvor landet lå.

..som idé levde demokratiet videre hos en stadig snevrere krets av
humanistiske litterater med H G Wells og Thomas Mann i spissen.
De fattet storheten i den demokratiske tanke, de forkynte den med iver
og åndfullhet.
Men av en eller annen grunn, var denne forkynnelsen ikke i stand til å
nå ned til de dypere skikt av sinnene, å demokratisere instinktene.

Krigen hadde vennet menneskene til en ganske annen håndfast måte å ordne
sine mellemværender på, en måte som gav instinktene sin rett og derfor
hadde adskillig mer appell i seg.
At denne metoden var brukbar i den praktiske politikk, leverte det
revolusjonære Russland et eklatant bevis for. Det var ikke til å undgå
at det som skjedde der borte satte sitt umiskjennelige preg på både
den sociale kamp og de intellektuelle og åndelige brytninger.

Kommunismen hadde sin klare og lettfattelige vulgær-ideologi. Og selv om
det bolsjevikiske kleresi efter hvert kom opp i drabelige dogmatiske
stridigheter innbyrdes, stod de enkle grunnleggende ting like fullt
ved makt.
I hvert fall representerte kommunismen uomtvistelig den eneste virkelig
livskraftige politiske idé ved krigsavslutningen. Den vakte avsky,
skrekk og forbitrelse -- men også håp. Den hadde en egen evne til å
egge lidenskapene.

Kommunismen er nihilistisk på samme måte som Nietsche var det, han som
profeterte nihilismen som gjennomgangsstadiet til en 'ny verden'.
Kommunismen gav i teori og praksis konsesjoner til den menneskelige
destruksjonsdrift samtidig som den appellerte til konstruktive evner --
og det som var enda mer vesentlig: Trosevnen!

En årsak til at kommunismen kunde gripe så dypt ned i sinnene var og er
at kommunismen i sitt vesen er religiøs, den er apokalyptisk og
dogmatisk - og mangler intet i sitt rituelle utstyr - -
gladelig bevilger den fanatismen hekseprosesser og kjetterbål, som begge
har en merkelig evne til å styrke oppslutningen om katekismens
urokkelige sannheter.
En vaskeekte apokalyptiker skyr hverken blod eller brann, hovedsaken
er for ham et tusenårsrike som hegrer bak kaos,
og er han sterk i troen så "trenger han dit inn med makt".

Hadde kommunismen vært uttrykk bare for et økonomisk motsetningsforhold,
og hadde den vært så koldt og klart intellektuell som enkelte av dens
tilhengere tror de smigrer seg selv med å påstå, så ville den forlengst
ha omkommet i den alminnelige ideologiske forvirring.

Imidlertid: slik som kommunismen fortonte seg under og efter revolusjonen,
innebar den et så åpenbart brudd med den delvis kristne og delvis
liberalistisk-kapitalistiske mentalitet i Vest-Europa -- hvilket den
heller ikke prøvde å legge skjul på -- at et skarpt motsetningsforhold
ikke var til å unngå. Det ble da også det skarpeste som eksisterte i
1920-årene.

Det var altså under meget dystre aspekter verden tok fatt på denne freds-
perioden, som skulle vise seg å bli en karikatur av en fred.
"De sier: Fred, Fred!! Og der er dog ingen fred", utropte Jeremias.
De gamle profeter kan være mer aktuelle enn man gjerne tror.

"Krise" hadde Ronald Fangen kalt sin bok. Det mest tidsmessige ord han
kunne velge.
Blar man igjennem aviser og tidsskrifter fra denne ulykksalige periode,
vil man bli slått over hvor ofte ordet dukker opp, praktisk talt på alle
områder. Om religion, politikk, vitenskap, moral, mellemfolkelige forhold,
handel, landbruk, industri, åndsliv, kunst, pedagogikk: Krise, krise
overalt. Ikke et eneste livsområde som ikke er kriserammet og som ikke
høylydt proklamerer sin krise, spalte opp og spalte ned.
Det er som om alt ryster i feber.

Hvad skal man så stille opp ?

_

relatert: Alternativ Kommunalistisk Praksis

• fra Undergang til Oppstandelse

Statens kirkeverk - hva skjedde egentlig ?

_