Bokelskere.no

Jeg vokste opp i en familie der jeg var den eneste, foruten bestemor, som virkelig elsker bøker. Gang på gang ønsket jeg meg bøker i jule- og bursdagsgave, men stort sett fikk jeg aldri innvilget ønsket mitt. Bøker var dyre og som alenemor hadde mamma lite penger; det var viktig at gaver var ”fornuftige”. Blant annet husker jeg en jul da jeg var rundt ti år gammel; jeg mottok fire håndklær, to sengesett, flere par sokker og et manikyrsett (jeg bet negler!) fra forskjellige slektninger…

Dette mønsteret med fornuftige gaver gjentok seg helt til en jul da jeg var i 12–årsalderen. Julegaven var en konvolutt som inneholdt en rebus. Denne rebusen tok meg ut på en spennende oppdagelsesferd rundt om i huset vårt. Underveis fant jeg flere gaver, men alle er glemt med unntak av en; i badekaret lå ei bok! For voksne! Jeg husker at jeg hoppet opp og ned av glede og at jeg ikke kunne vente med å lese boka. Den het Hulebjørnens Klan og var skrevet av Jean M. Auel. Som jeg elsket den boka! Jeg leste natta gjennom, så øyet ble sårt, men jeg holdt meg hard og fullførte med tårevåte øyne. Da jeg noen år etter ble konfirmert, brukte jeg noen av gavepengene til å kjøpe meg flere bøker i serien. Boka står fortsatt i bokhylla, men jeg tør ikke ta den fram igjen. Innser at den ikke er noe for den voksne Anja, men jeg husker fremdeles følelsen den ga meg; ikke bare elsker jeg selve boka, men gaven viste meg også at mamma hadde skjønt hvem jeg var og hva jeg virkelig ønsket meg.

Hulebjørnens klan (alle bøkene) står i bokhylla hos meg på "vent". Gleder meg til å lese dem, så jeg håper at jeg blir å like dem selv om jeg nå har rundet 40:)

Nydelig historie - helt rørende. Blir nesten like glad som den tolvårige Anja over at det endelig vanket en bok-presang på henne! Verdens beste "happy ending" oss bokelskere imellom... Og som du selv sier: ikke bare fikk du en bok slik du ønsket så sterkt; du ble SETT og verdsatt for den du var - hurra for moren din. :-D

Harry Potter. Harold Bloom slaktet dem, og de er altfor lange og fulle av klisjéer. Og likevel elsker jeg bøkene om den altfor unge guttunge som vinner over den onde, mektige trollmannen.

Har som mange her lest masse Bobsey Barna, frøken Detektiv og, Rose-Marie, - bøkene om Angeliqe ;), men har ingen spesiell favoritt og tror det var mest tidsfordriv. Den første boken som jeg kommer på som jeg husker innholdet på og som gjorde sterkt inntrykk på meg, var bøkene om Ayla, og da spesielt "Hulebjørnens klan" Den stakkars jentungen som mistet familien sin i et jordskjelv og som ble oppdratt av neandertalere. Mulig det er litt "Sagaen om isfolket"- type litteratur (forøvrig ikke lest bare hørt mye om), men å lese om hvordan de levde, om legekvinner, mogurer og den strenge samfunns-/familietrukturen gjorde inntrykk.

En annen bok som gjorde inntrykk i tidlig ungdom, om ikke akkurat en favoritt er "Egalias døtre" Gerd Brantenberg skriver om et bakvendt samfunn/ matriarkisk samfunn hvor til og med ordene er gjennomført kvinnedominerende. Eks man-> kvin. Husker jeg lo godt og koste meg selv om det tok litt tid før jeg kom inn i terminologien.

Leste "Mio min mio" av Astrid Lindgren da jeg var liten jente, og ble så fasinert at jeg leste boka to ganger på rad (uten å lese andre bøker innimellom). Elsker den boka:)

Jeg husker veldig godt at jeg fikk min første bok i julegave av min onkel første året jeg gikk på skolen. Den het Gulltopp og Lassie, og var den første "ordentlige" boka jeg leste (dvs. ikke bildebok eller skolebok). Den var veldig spennende, og førte til at jeg seinere slukte alle Gulltopp, Bobsey-barna og Nancy Drew-bøker jeg kom over. Og siden har jeg lest. Lenge leve disse seriebøkene for å gi barn leselyst!

Å ja, Gulltopp ja! De samla jeg også på :D

Husker at min tante hadde Mitt Skattkammer-serien. Hun hadde ingen barn på min alder så når jeg var der så satt jeg hele tiden på hodet i en av de bøkene. Har litt lyst å kjøpe dem nå til ' Sessens bibliotek :) Den blå sykkelen-serien leste jeg også fra perm til perm på fransk i sin tid. Ikke akkurat Nobelprismateriale, men flott trening på fransken! Og veldig underholdende. Og Pollyannabøkene gjorde sterkt inntrykk på meg som barn :D Og Michael Endes Den uendelige historie gjorde et uutslettelig inntrykk, den må jeg lese på nytt en gang :)

For meg er det Sagaen om Isfolket. Jeg vet at det er såkalt kiosklitteratur og sett ned på av mange forsåsegpåere, men det hjelper ikke. Første gangen jeg leste hele serien var jeg 13 og lånte den av mamma. Da jeg var 26 fikk jeg endelig kjøpt mine egne i den serien, og mens jeg lå syk i 6 uker fullførte jeg alle 47 bøkene. Så tok jeg den opp igjen da jeg var 29 og leste gjennom alle igjen. Har planer om å lese den igjen snart nå, men har så mye annet jeg vil lese først. Men den tror jeg aldri jeg kommer til å bli lei.

Et lite innspill angående bøker og livsfase: Da jeg var liten mottok jeg en bok fra Bokklubbens Barn; "Zeppelin" av Tormod Haugen. Jeg husker jeg synes den var så skummel! Den mystiske gutten i treet og den kjempeskumle skogen! Men så leste jeg den på ny en del år senere og da var den slett ikke skummel lenger, men heller litt trist. Og jeg oppfattet ting om foreldrene i boka som jeg ikke hadde skjønt da jeg leste boka første gang.

Jeg har alltid tenkt at det er godt gjort å skrive en barnebok som kan oppleves så forskjellig; veldig skummel når du er barn og helt annerledes når du leser den som eldre.

Jeg har hatt samme opplevelse med Roald Dahls "Danny og den store fasanjakten". Som liten var det den spennende historien som favnet meg. Men da jeg leste den igjen som voksen var det heller det kjærlige forholdet mellom far og sønn som grep meg. Det er vel kanskje det som kjennetegner en god barnebok; at det finnes noe der både for den som leser høyt og den som blir lest høyt for?

Det er vel kjenneteiknet på god allalderlitteratur at han kan gje noko til fleire alderssteg. Barnet vil oppleve noko, ut frå sin ståstad og sine erfaringar, medan den vaksne, som har andre (og kanskje fleire?) erfaringar, kan få ei anna, men ikkje nødvendigvis meir rett, oppleving av boka. Eg las ikkje noko av Tormod Haugen som barn, men har lese nokre titlar som vaksen, og eg opplever og at det ligg ein sår undertone i fleire av tekstane hans.

DEt er morsomt å bla seg frem i hjernen til sine favoritter, elelr i det minste de bøkene man husker og som har betydd noe for en. Til tross for all merkelig litteratur jeg har lest; alt fra Dante til Knausgård, er det en liten flis av en bok som jeg kan huske fra så langt tilbake som 5 klasse på barbeskolen tror jeg; vi hadde en vikar det året, en snodig fyr; antroposof, yogautøver og vagabond. Han leste for oss om gralsmyten og skapte røre i det velse hodet mitt med boka til Leif Wærenskjold; Labben og meg og Nullen: ved en av oss. En herlig historie om snodige gutter, virkelig en bok jeg kunne tenke meg å ha skrevet selv. Og som den riksmålsmannen han var , husker jeg det var helt kostelig å lese når han skrev et kapittel på samnorsk. Vanvittig, morsom og en klassiker som jeg tar megs elv i å tenke på ennå etter jeg har rundet de femti! Hvorvidt den var høyverdig litteratur elelr ikke skal være usagt, men inntrykk gjorde den.

Riksmål og riksmål. Fyren var vel såvidt jeg veit fra Tønsberg, og selv om han var riksmålsmann, forsøkte han seg fra tid til annen å legge inn noen mer eller mindre dialektiske ord og uttrykk. Dette har brent seg inn i hukommelsen hos undertegnede: "Labben stakk hodet frem og lyste med løkten". Løkten, altså!

Samnorsk-kapittelet var forøvrig ganske riktig helt fantastisk!

Hehe..Jeg synes samnorsk-kapittelet var helt konge! Eller hele boka egentlig; den ble lest høyt for klassen når jeg gikk i 5 klasse på 60-tallet en gang og jeg husker det ennå.

Artige minner! Leif Wærenskjold var ein ukjend forfattar for meg - heilt til no.

Jeg vet ikke akkurat om jeg kan kalle det en "favoritt", men et verk på rundt 10 bind om Angelique av et forfatterektepar som kalte seg Sergeanne, gjorde et mektig inntrykk på meg da jeg var i 13-årsalderen. I løpet av de ti bøkene var jeg innom den franske revolusjon, Napoleons regime, flukt til den nye verden (til det som i dag er Canada) etc. Det var ikke måte på hvilke farer og eventyr den himmelsk vakre Angelique ble utsatt for. Jeg husker også godt bibliotekaren som jeg forholdt meg til da jeg lånte bøkene i serien, og som kikket strengt vurderende over hornbrillene sine når jeg kom. Var jeg gammel nok til å lese disse bøkene? (Bøkene var nemlig litt "våvet".) Hun var ikke helt sikker. Men jeg fikk låne dem! Dette var bøker jeg simpelthen ikke klarte å legge fra meg når jeg først begynte. Og jeg kan garantere at den godeste herr Bloom heller ville gått over lik enn å kanonisere denne serien. ;-)

He-he ... Hardy-guttene ja ... Dette vekker mange gamle minner fra en fordums ungdomstid. Min hang til lister begynte nok den gangen - da jeg skulle holde orden på hvilke bøker jeg hadde lest og hvilke som gjensto. Sirlige lister ble ført over leste bøker i seriene om Hardy-guttene, Frøken Detektiv, Fem-bøkene, Det hemmelige S, Zane Greys cowboy-bøker (sikkert minst 100 bøker i den serien) etc., etc. På den tiden skulle det ikke så mye til før noe ble ansett som "vovet", og det er som du sier: Hardy-guttene - og for den saks skyld Frøken Detektiv - var helt aseksuelle ... Sånn sett representerte serien om Angelique noe ekstraordinært spennende i 13 års-alderen! ;-)

Min hang med lister startet nok også med Bobseybarna, Hardyguttene, Frøken Detektiv og alle de andre seriene, he he. Jeg førte også sirlige lister med alt jeg leste av andre ting og alt jeg hadde, ikke minst måtte vennene mine kvittere ut ved å signere et skjema når jeg en sjelden gang lånte ut en bok...

Som tenåring leste jeg "roman om ett brott" -Sjöwall & Wahlöö sine bøker om Martin Beck. Da syntes jeg de var spennende, og det var det. Med ujevne intervaller har jeg lest om alle ti bøkene i rekkefølge, og etterhvert som jeg blitt mer informert om hvordan et samfunn fungerer, har jeg stadig oppdaget nye sider ved bøkene. Gjenlesing er en fryd.

Nå ble jeg fristet til å lese hele serien en gang til. Sommer på hytta, hengekøye, british ale, snus og bøker. Godt ferien ikke er mer enn en måned unna.

Hehe:) Ingenting er som å lese bøker året rundt, men det er noe enda mer spesielt å lese mens det er sommer. Det gir en magisk følelse:)

Hehe - prima sommarplan, Daffy!

Pet Sematary av Stephen King er den eneste boka som har klart å gi meg en creepy følelse så langt. Hver gang jeg får øye på den i bokhylla får jeg den samme, ugne følelsen tilbake og det gjør meg glad:) Ingen bok har klart å gi meg en slik uhyggelig følelse før. Skulle ønske jeg fikk oppleve det igjen.

Andre favoritter er vel bøker jeg vokste opp med og som jeg aldri kommer til å glemme. Heksene av Roald Dahl (leste boka mange ganger og så filmen til videokassetten ble utslitt).

Den vesle vampyren av Angela Sommer - Bodenburg (jeg ville ha en vampyrvenn etter å ha lest denne).

Og Gummi-Tarzan av Ole Lund Kirkegaard (husker pappa leste den for meg da jeg var liten og vi lo godt begge to selv om jeg syntes synd på hovedpersonen som stadig fikk buksevann...) Har lest boka selv mange ganger oppgjennom årene og den får meg bestandig til å le. Har den også på lydbok.

Og jeg må heller ikke glemme Brødrene Løvehjerte av Astrid Lindgren.

Så disse nevnte bøkene betyr mye for meg på mange forskjellige vis. De bringer gode minner.

Så enig med deg om Pet Sematary! Jeg har lest veldig mange av King sine bøker, men denne tår fortsatt som en favoritt. Jeg var i King-mode i 14-15 års alderen og det fortsatt ingen som skremmer meg på samme måte. I tillegg hadde jeg en svart katt da jeg leste Pet Sematary som ikke fikk veldig mye kos en god stund etterpå! :D

Herlig at det er faktisk flere som følte det samme som meg angående Pet Sematary. Det gjør meg glad:) Som sagt så er jeg en stor fan av King og syns Carrie, Misery og Duma Key er knallgode bøker og har lest også noen som har skuffet (har så mange bøker igjen å ta igjen. Han har skrevet så mange:) Men jeg har ennå ikke fått den samme gufne og ekle stemningen jeg fikk mens jeg leste Pet Sematary. Jeg har alltid og kommer til å være i King modus, men om jeg kommer til å få den like intense og skremmende følelsen av en bok mer er vanskelig å si. Det er alltids lov å håpe:) Og ja, katter blir ikke helt det samme etter å ha lest den:) Jeg smugtittet mistenksomt mange ganger på katten min mens jeg leste og lurte på hvordan han ville ha vært hvis han havnet i samme situasjon som katten i boka:) Grøss og gru!:) Ser jo veldig mange skrekkfilmer og leser mange skrekkbøker (jeg er en horrorfreak:), men tror Pet Sematary er det eneste som har gitt meg virkelig mareritt:)

Jeg er kjempefan av King, og det var Pet Sematary som innledet hele greia. Jeg leste den som trettenåring i ett eneste langt nervepirrende sitt. Jeg begynte på den en kveld og turde ikke slå av lyset og legge meg, så jeg leste helt til den lyse morgen. Det har siden blitt leseopplevelsen alle senere opplevelser måles opp mot, og få ting har kommet i nærheten av å lese den boka som ung. Stadig kommer jeg over en og annen bok som klarer å gi meg dype grøss, og det er godt å vite at jeg enda kan bli litt mørkeredd av en god grøsser.

Har ikke lest Pet semytary, men flere andre av Stephen King. Geralds lek er en som ga skikkelig grøsninger. Må nok prøve Pet Sematary da.

Endelig! Du er den første som er enig med meg angående Pet Sematary. Nå ble jeg så glad. Har kommet over mange som har lest den, men som har ment at det har ikke vært det beste av Stephen King. Som deg er jeg også kjempefan av Stephen King (hvor i all verden får den mannen inspirasjon fra? Han skriver jo tonnevis av bøker og jeg har ikke rukket å lese halvparten ennå.)Men det er mangesommenerat Pet Sematary var så som så og at de hadde lest bedre bøker av SK. Den første boka jeg leste av ham var Carrie, også Misery. Kjempebra bøker det også, men da jeg hadde lest Pet Semetary var jeg solgt! Jeg leste dessverre ikke boka like fort som deg, men det er den eneste boka som har klart å gi meg mareritt (og det to netter på rad!). Jeg var jo så dum å lese i den like før jeg skulle sove. Har lest mange horror bøker før og siden både av SK og andre forfattere, men jeghar ennå ikke fått den magiske og creepy følelsen som jeg fikk av den. Den gjorde meg rett og slett skrekkslagen selv om jeg hadde sett filmen før jeg leste boka (boka og filmen kan slett ikke sammenlignes). Så derfor gjorde den skikkelig inntrykk på den og jeg har ikke blitt redd av en bok hverken før eller siden. Noe jeg savner.Leser nå for tiden Bag of bones av SK. Den er slett ikke verst den heller, men kan ikke måle seg med Pet Sematary. Hver gang jeg ser katten min så klarer jeg ikke å la være å tenke på boka. Det gir meg frysninger:)

Jeg har "snoket" litt rundt i bokhyllene dine og ser du har lest House of leaves av Mark Z. Danielewski. Har hørt mye snakk om den. Er den verdt å lese? Har hatt litt lyst på den lenge nå og lurer på om jeg skal sjekke den ut.

(Det var ikke meningen å skrive så fryktelig mye, men av og til bare rabler jeg av gårde:)

Ah, House of Leaves! Den er virkelig verdt å lese. Såsnart du åpner den vil det bli opplagt at du har kommet over en bok som det ikke finnes maken til i verden. Den er genuint skummel, og original.

Okey:) Har hørt mye om den på amazon og youtube og ble bare mer og mer nysgjerrig. Den høres både skremmende og spesiell ut. Er stadig åpen for forfattere som jeg ikke har lest noe av før innen horrorsjangeren, for noen ganger kommer man over noen virkelig gode. Leser jo andre sjangere, men går stadig tilbake til horror/krim/mystery etc for det blir jeg aldri lei av:)

Jeg har flere. Jane Eyre er en av de bøkene jeg leser om igjen med jevne mellomrom. En annen sånn bok er Stormesterens tegn av Murphy og Cochran som jeg leste for første gang for langt over tjue år siden. Ellers ligger Søderholms Hellestabøker høyt på listen. Nå er det mange, mange år siden jeg leste dem sist, men jeg regner med at jeg fortsatt kan sortere hele serien etter hukommelsen ...

Jeg har da noen bøker i bokhylla mi som er av de ikke mest kjente forfatterene. Slike ukjente skatter som veldig få har hørt om. Men den jeg liker best, som forbauser meg positivt igjen vær gang jeg leser den er den fjerde boka i serien om seks søsken(Den store festen) av Joan L. Nixon. Trur serien er litt kjent for noen. Det er en litt gammel ungdomsserie. Men den er nydelig, og gir et dypt inntrykk.

Seks søsken ga meg en av de beste leseropplevelsene som liten. Det var de første bøkene som fikk tårene til å trille, og også rødmen til å bre seg. Jeg var nok i akkurat riktig aldersgruppe da jeg leste dem en gang på barneskolen. Bøkene gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg har ikke klart å glemme dem!

Otto er et nesehorn av min personlige favoritt-Kierkegaard, Ole Lund! Berusende litteratur! Jeg mener, et nesehorn!

Fremdeles kan jeg lukke øynene og se boksidene for meg; gjenoppleve øyeblikket når Otto stiger ut av tapeten og fantasien like snart springer ut av den lille skallen min.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har lest denne boken; jeg pleide å pirke den ut av bokhyllen, slå opp i det ene eller det andre kapitlet og la meg oppløse i tegningene, kanskje lese et favorittavsnitt på nytt og kjenne - kjenne med kroppen - at alt går an.

Ingenting ble det samme etter Otto er et nesehorn.

Eg var barn/ungdom på 70-tallet og slukte Kirkegaards bøker etterkvart som dei kom til biblioteket. Trur Hodja fra Pjotr var den første eg leste. Hugsar eg tenkte at jøss, dette er jo som skapt for meg, dette er jo min humor! Barne og ungdomslitteraturen var nokså traurig i 70-åra, men Kirkegaard var befriande lite politisk korrekt. Otto er et neshorn er glimrande!

hehehe...det er så koselig og så utrolig artig å høre om den boka. For ei gammel venninne av meg, som nesten aldri leser en bok skulle fortelle hvilken bok av de hun hadde lest hun likte best. Men hun hadde bare klart å lese ut en bok i hele sitt liv, og det var Otto er et nesehorn. Så da måtte det bli den. Hehe :p

Min personlige favoritt må nok bli "Mathilda" av Roald Dahl. Leste den første gang da jeg var rundt 10 år, og kjente meg godt igjen i hovedkarakteren. En fantastisk morsom, umoralsk og underholdende bok. Roald Dahl var en mester i å skrive, både for voksne og for barn.

Her må jeg nok vedkjenne meg "Vi som går kjøkkenveien" av Sigrid Boo! Det er en ungpike/ungvoksenbok fra mellomkrigstiden som sto i hyllen hjemme, og jeg har lest den utallige ganger, - hver gang jeg trengte å muntres og trøstes litt. Den handler om en riksmannspike som vedder på at hun skal klare å leve i ett år som tjenestepike, og vi får høre om hennes opplevelser og gryende forelskelse i "chaufføren" i brev til venninnen. Brevskriversken er svært treffsikker og har en kjekk tilnærming til livets viderverdigheter, - hun levde iherdig etter "den amerikanske etterkrigsungdommens motto" (dvs. ungdommen etter første verdenskrig!): "Go on, go ahead, keep smiling". Jeg har lest den så mange ganger at jeg stadig kan sitere fra den! :-)

Jeg leser også slike "utdaterte" bøker med stor fryd! I tillegg til å være underholdende (som oftest - ellers leser jeg dem jo ikke), gir de meg en følelse av "tidsreise" nettopp fordi de er blitt så "uaktuelle".

Jeg har også lest Vi som går kjøkkenveien, og for øvrig husker jeg at bøker av Paul Lorck Eidem også var fast hyttelektyre i min oppvekst. Lillemor von Hanno er et annet forfatternavn jeg forbinder med disse bøkene.

En time med rutebil (jeg husker ikke forfatteren nå, men boken kom ut i mellomkrigstiden) har vært en av mine favoritter i sjangeren siden jeg kom over den i tenårene. Denne boken handler om fire unge kvinner som flytter sammen i kollektiv; en er medisinerstudent, to arbeider på kontor og den fjerde og yngste er kollektivets "husmor" på heltid. De fire følges gjennom et år, og boken beskriver hvor fint de greier seg på alle måter - og den lykkelige oppsummeringen til slutt beskriver hvordan tre gifter seg og får barn, mens medisinerstudenten bestemmer seg for heller å gjøre karriere som omtenksom og dyktig lege - en noe eldre, kvinnelig lege som opptrer i en birolle i boken er medisinerstudentens forbilde i så måte. Dette må da ha vært - vel, ganske moderne den gang boken utkom?

Stor litteratur er det jo ikke, dette - men altså likevel: kilde til stor leseglede!

Hm, - jeg mener jeg la inn svar på dette i sted? Har jeg glemt å trykke "Lagre"-knappen, eller?

Jeg skrev i hvert fall at jeg skal se om jeg kan få tak i den boka, - hørtes ut som noe for meg! :-)

Dessuten, - var det Lillemor von Hanno som skrev "De og vi"? Den sto også i hyllen hjemme og jeg tror den handlet om unge, festlige ektepar på -30-40-tallet!

Ja - jeg tror "De og vi" er en Lillemor von Hanno-tittel; det høres i alle fall kjent ut! "Festlige unge ektepar" høres i alle fall riktig ut - jeg mener det var i alle fall to bøker om de samme parene i mine foreldres hytte-hyller.

Lillemor von Hanno, Paul Lorck Eidem etc. skrev gjerne bøker om "Oslo-ungdommen" - det er flust med besøk på Speilen, Palmehaven o.s.v., og gjerne masse slang à la "lakris", "smårips", o.s.v (for unge jenter) - vi tenker på de samme bøkene nå, ikke sant?

"En time med rutebil" var det Annik Saxegaard som skrev - jeg var inne og sjekket en av bokhyllene på soverommet nå (var for lat til dét da jeg postet første innlegg - sorry!).

Neste gang jeg besøker barndomshjemmet skal jeg jammen sjekke en annen bok som jeg hverken husker tittel eller forfatter på, men som du ganske sikkert vil like dersom "En time med rutebil" faller i smak!

Ååå, - Annik Saxegaard! Jeg var stor fan, så stor at jeg har kjøpt igjen "Anne"-bøkene (Trass i alt, Slik skal det være Anne og Alle smiler til Anne) når jeg har kommet over dem. Også "Pålitelig ung dame får post". Men det var særlig Trass i alt (som var den eneste vi hadde hjemme og som søsteren min har nå ...) som var favoritten. Om den flinke Anne fra en avstengt vestlandsbygd som fikk komme til byen for å gå på gymnaset, - og der traff hun den danske og urbane musikeren Jess Daell .... DEN leste jeg mange ganger den!

Men nå står altså tydeligvis "En time med rutebil" for tur, - og den har jeg ikke hørt om før engang! Jeg trodde ikke det fantes Annik Saxegaard-bøker jeg ikke hadde lest! :-)

Og Anne-bøkene hadde ikke jeg hørt om. Saxegaard-navnet forbinder jeg ellers med barnebøker, synes å erindre at det fantes noen av henne i GGP- og GGG-seriene - som vel for øvrig ble utgitt kun etter 2. verdenskrig?.

Men ellers ser jeg også det som en "bonus" når handlingen omfatter husposter og andre "beskjeftigelser" i og utenfor heimen - det gir tidskoloritt, det!

Håper du finner "rutebilen"!

Saxegaard skreiv ungpikeserien om Ina. Minst tolv bøker, der alle titlane starta med Ina og hadde minst eitt ord til på i i seg. Eg hugsar bare Ina i Innsbruck, men eg slukte alle tolv på rekordtid då eg var i 12-årsalderen.

Ja, ikkje sant? Er nok derfor eg hugsar han. Men no tok nyfikna over, og eg sjekka Stavanger bibliotek for resten av titlane. Her kjem dei: Ina har ideer, Ina inviterer, Ina og Ingolf, Ina stepper inn, Ina svikter ikke, Ina i ilden, Ina innepike, Ina intervjues, Ina skjønner ingenting, Ina på isen, Ina er den ivrigste. Puh. Ein kan jo verte svett av mindre.

Eg er nok ikkje bokelskar av typen boksamlar. Fekk åtte av bøkene av tanta mi då eg var tolv, men gav dei nyleg bort, sidan eg ikkje reknar med sonen min kjem til å bli interessert. Gløymte i farten at det kanskje kan kome barnebarn ein gong... Men pytt, det finst jo truleg bibliotek i framtida og. Eg kjøper diktsamlingar og nye barnebøker, men elles låner eg det meste av det eg les på biblioteket.
Når det gjeld Ina innepike, hugsar eg ikkje kva tittelen kom av. Hugsar eigentleg ikkje innhaldet i nokre av bøkene i serien, bortsett frå at siste boka, Ina og Ingolf, handla om den store kjærleiken.

Jeg fikk ikke med meg "slutten" på denne tråden den gang den var på det mest aktive - så nå kommer jeg leeeenge etterpå for forsøksvis å oppklare mysteriet med "Ina innepike". Jeg leste nemlig også flere av Ina-bøkene da jeg var på terskelen til tenårene. Og så vidt jeg husker, var en innepike betegnelsen som ble brukt om en ung pike som hadde en slags "lettere huspost" - jeg lurer faktisk på om Ina var au pair, jeg! Det var i alle fall noe slikt som fikk henne til Innsbruck, mener jeg bestemt - for den Ina-boken husker jeg vagt at jeg leste. Hun drev for øvrig med kunstløp, så derfor var det å komme til Innsbruck det helt store (det var vel noe EM eller VM eller OL eller noe sånt, tror jeg) - jeg husker omslaget der hun stilte i hvit kjole og ditto kunstløpskøyter på isen...

Jeg regner med at dere har brukt disse månedene til å undre dere grønne på dette med innepiken, og at dere nå trekker et lettelsens sukk over at mysteriet antagelig er på det nærmeste oppklart....

Klart vi har! Tusen takk for oppklaringa. Når du fortel om omslaget, hugsar eg det og.

Ja, er det ikke utrolig hvor mye rart som ligger lagret inne på hard-disken?

Jeg er redd det ikke er så enkelt! Jeg søkte i den store bibliotekbasen og det virket som om Nasjonalbiblioteket bare hadde to eksemplarer, - det ene var ikke til utlån og det andre bare til bruk på lesesalen, så de var nok svært slitte! :-( Jeg får holde øynene åpne på loppemarkeder og i antikvariater!

Jeg kom over boken "Dankert Anna" av Arild Mikkelsen da jeg var ti-elleve år, og leste den i et jafs. Jeg var veldig imponert over den resurssterke kjerringa, og pådro meg sikkert etpar traumer av å lese den sterke historien hennes i så ung alder. Boka står i hylla hos min mor, og jeg blar av og til i den når jeg er på besøk.

Den boka leste jeg også! ;-) Hun var litt av ei dame, ja!

Da tror jeg det må bli "Bare et lite sammenbrudd" av Ebba Haslund. Denne boka har jeg lest mange ganger, som helt ung/nygift, med små barn, større barn og siste gang; kun for noen måneder siden.

Boka gir meg like mye hver gang. Som Haslund selv sa; dersom menn hadde lest litt mer litteratur av kvinnelige forfattere hadde kanskje flere ekteskap vært reddet... For meg er denne boka et "bevis" på hvor vanskelig det er med kommunikasjon, - og hvordan tingene bare suser avgårde når man ikke klarer å formidle sine tanker til hverandre, - og når man ikke "ser" menneskene rundt en.

Selv om jeg husker handlingen godt og snart vet hva som kommer på hver eneste side så er det noe med kommunikasjonen og språket som gjør at jeg ikke blir lei.

Jeg har boka "Ruijentene som kom til kongen" av Knut Eidem. Det er ei spesiell bok om 2 spesielle søstre som bodde på en husmannsplass i Dalen i Telemark. Forfatteren av boka var på besøk hos de første gang på 50 tallet. Fikk de til å fortelle sin historie om slitet og strevet på husmannsplassen. Det var hans ide at de skulle besøke Kong Olav i Oslo, han ville gjerne gjøre noe spesielt for de, de hadde nesten ikke vært utenfor bygda. I boka forteller han bl.a. om turen og besøket, fornøyelig lesning.

På begynnelsen av 60-tallet var jeg der på besøk sammen med mine foreldre og vennepar. Jeg kan huske det og har flotte bilder av disse hardt arbeidene kvinnene. Den dagen hjalp mannfolka de med å bære inn høyet på låven, ja det måtte bæres for det var så bratt. De slipte kniver og ljåer, vi hadde med kaffe til de for det visste de voksne de var så glad i.

Når boka kom ut i 1974 fikk jeg et eksemplar, den er lest flere ganger og lånt ut mange ganger. Nytt opplag har det også kommet av denne litt spesielle boka som flere burde lese. Er så glad i denne boka.

Denne boka er virkelig som "En skjebne verre enn døden" bok. Ufattelig hva noen gjennomgår og allikevel klarer å stå oppreist. Det er en sterk historie som fortelles og det er ikke så langt bakover i tid det som skjedde i boka. En utrolig bok om en kvinne som har stått i mot de mest utrolige prøvelser.