Jeg fordyper meg i en annen elendighetsbeskrivelse: Joyce Carol Oates' The Gravedigger's Daughter. Mesterlig skrivekunst - jeg har hatt den liggende en god stund, og har hatt lyst til å lese den enda lenger. Men det er en mørk historie som rulles opp - om flyktningefamilien som kom seg til USA i sikkerhet fra Hitlers førkrigs-Tyskland, men "sikkerhet" ble såvisst ikke starten på et lykkeligere liv. Jeg er ennå ikke halvveis, så jeg aner ikke om det blir lysere etter hvert (sikkert ikke, mumlet hun defaetistisk), men jeg er fascinert over Oates' evne til å vekke leselyst med all denne mistrøstigheten... Pussig nok har jeg visst bare én bok gående for tiden; dét ligner ikke meg, jeg må ha glemt noe!
Viser 4 svar.
Denne er en av de beste jeg har lest i år - kos deg videre med Oates :-)
Det gjør jeg! - Takk! :)
Oates' forfatterskap har jeg til gode å kjenne. Jeg har med jevne mellomrom lest omtaler som roser romanene hennes. Mørke historier bør rulles opp slik at menneskeheten kan utvikle seg og, forhåpentligvis, lære av feil og bli mer menneskelig. Forfattere som evner å berette tunge, men viktige historier på en måte som kan være lærerike og får en til å lese videre er verdifulle.
Jeg har lest litt av henne før; Black Girl, White Girl syntes jeg var strålende, om forholdet mellom to 'room mates' på et amerikansk college på 1960-tallet. We were the Mulvaneys har jeg dessverre lagt fra meg et par ganger - jeg klarer ikke å sette fingeren på hvorfor den boken ikke fenget meg helt. Men The Gravedigger's Daughter kommer jeg til å fullføre!
Sist sett
