Bokelskere.no

Dette blir vel mer som en kommentar til hele tråden. Hvorfor skal man måtte sympatisere med en eller flere karakterer i en bok for å kunne sette pris på den? Har ikke provokasjonen og forargelsen en tankevekkende effekt, satt opp mot det idylliske og forenklede, nær sagt eventyraktige menneskesinn altfor mange romaner skildrer? Min verdensanskuelse tillater meg forøvrig å sympatisere med selv den verste forbryter.

Og nihilistisk, vel, dette er i ferd med å bli, eller har kanskje vært lenge, et moteord som folk strør seg om med. Pessimisme er ikke et symptom på nihilisme. Det er kanskje mørke univers Dostojevskij og Hamsun har forfattet, men de er ikke uten håp, de anerkjenner menneskets kamp for å gi livet mening. Bøkene i seg selv er jo resultatet av en slik kamp. Eventuell misantropi skyldes bare stor kjærlighet, slik all ekte misantropi gjør.

Litt flisespikkeri dette, for jeg skjønner hvorfor ordet nihilisme trekkes frem, men det er bare en liten del av disse verkene, å omtale dem som nihilistiske er i mine øyne reduksjonistisk. Noen andre som har tanker omkring disse mesternes livs- og verdenssyn?

Det var da pokker til mengde vanskelig uttrykk i et vanlig diskusjonsinnlegg. Men for å svare litt saklig: bøker der selve jeg-personen framstår som uforståelig eller direkte usympatisk er vanskelig å like. Samme bok skrevet i tredjeperson ville være noe helt annet. Når selve stemmen i boken har et helt annet ståsted og verdisett enn en selv, forsvinner lesegleden, i alle fall for meg. Skal man da jobbe seg gjennom sidene, blir det mer som akademisk øvelse, og det er de få timene jeg får tilbrakt mellom to permer altfor få til.

Oi, gammelt innlegg, et møte med fortiden. Kanskje jeg hadde lagt dette frem annerledes og moderert bruken av fremmedord i dag. Jeg tar poenget ditt, og det spørs vel litt hva man er ute etter. For meg byr både filmtitting og lesing, ja, selv hverdagslige hendelser, på en akademisk utfordring, hehe. Det er slik jeg finner glede i det meste, ved å forsøke å forstå hvilken rolle det spiller i kulturen. For å finne ut noe jeg ikke allerede mener å kunne vite noe om må jeg nødvendigvis oppsøke andre synspunkter, vinklinger jeg ikke har vurdert. En kilde til slik kunnskap kan være romankarakterer med et annet følelsesregister, et annet temperament og en helt annen livsfilosofi. Hvis jeg identifiserer meg sterkt med ei bok eller med en karakter i den så blir jeg med en gang litt var, jeg tar meg selv i å lure på om boka ikke bare er et speil og lesingen av den en narsissistisk øvelse.