En skjønn historie om vennskap mellom to kvinner i hver sin ende av livet, men som begge bærer på tunge historier som har preget deres tilværelse stort. En bok til å bli glad i, på linje med "Saman er ein mindre aleine".
Viser 8 svar.
"Bumper" denne opp jeg:-)
Fint når meningene er delte:-)
Jeg henter denne opp igjen da jeg ser flere legger inn nye diskusjoner om bøker som har vært omtalt tidligere; Tips; sjekk under "Diskusjoner" om boka du ønsker å kommentere har vært kommentert tidligere og hent opp tråden.:-)
Jeg likte også denne boken godt, en stillferdig liten historie. Vennskapet mellom de to hovedpersonene gav meg en følelse av trygghet til tross for jeg til tider tenkte at samtalene dem imellom ikke var helt realistiske.
Jeg likte ikke boken noe særlig, jeg. Jeg syns den inneholdt floskler og klisjéer, og var forutsigbar. Men jeg anbefaler den til voksne damer, mormor elsket den. Jeg klarte bare ikke å følge Olsson dit jeg tror hun ville lede meg. Men det skal sies at jeg likte 'Saman er ein mindre aleine' veldig godt, uten at jeg vil sammenlikne disse bøkene.
Hver sin smak:) Jeg likte den veldig godt, mye på grunn av at den var så enkel i språket, og så liker jeg veldig godt å reise tilbake i tid i bøkene jeg leser.
Ei nydelig bok, - men en uforståelig slutt... En bok som viser at den griper en, - når en etter å ha lest boka selv finner en mye "bedre" slutt... :-)
Sist sett
