Bokelskere.no

Da var det gjort.
Leste ferdig Profetene i Evighetsfjorden igår, tirsdag 9. mai 2017.

Jeg var svært entusiastisk til å begynne med, og mye av entusiasmen holdt seg gjennom hele boka. Men det fortok seg litt underveis, ikke fordi Leine skriver dårlig, men mer fordi det av og til blir litt vel mye av en god ting (eksesser, intime kroppsdetaljer, nærgående beskrivelser av sanseopplevelser (syn, lukt, smak mm.).
Jeg må likevel innrømme at det er godt gjort å bruke språket på en slik måte at man nesten føler det samme som personene i romanen.

Og det er sannelig mange interessante og spesielle karakterer som opptrer. Til og med ei ku, som man føler at man blir personlig kjent med.

Hovedpersonen, Morten Pedersen Falck, er selvfølgelig den karakteren svært mye dreier seg om. Jeg ble litt bedre kjent med ham og hans følelser og tanker når han skriver dagbok og opptrer som et jeg. Men selv da er det liksom noe som mangler for å kunne føle med ham. Kanskje det skyldes avstanden i tid og rom, men jeg tror også at det er forfatteren som ikke klarer å komme helt inn på Morten Falck og hans beveggrunner.

Og så denne enken da. Den andre gjennomgangsfiguren i romanen, Mortens Falcks gode og onde samvittighet. Både som levende og død. Hva mener dere om henne? Kanskje hun også er Mortens 'alter ego'.

Profetene i Evighetsfjorden er ikke først og fremst en psykologisk roman, selv om det er mange fine skildringer av tanker og følelser (kom til å tenke på Hamsuns sultekunstner i Sult og "benpibernes bøn").

Jeg vil karakterisere boken som en utpreget historisk roman (og så kom jeg til å tenke på Kristin Lavransdatter også), der forfatteren har tatt seg noen kunstneriske friheter (skulle bare mangle, ellers ville det vel ikke vært skjønnlitteratur(?)) som han skriver i etterordet. Som sådan er den veldig bra, og jeg har hatt store leseopplevelser underveis.

Jeg skulle nok ha skrevet litt om noen av de andre personene (men det har jeg ikke tid og ork til), så som boktrykker Schultz, madam Schultz, Abelone, presten Oxbøl, kjøpmann Kragstedt (og spesielt Falcks forhold til fru Kragstedt), mannskapet (kapteinen) på "Der Frühling", profetene i Evighetsfjorden (Habakuk og Maria Magdalene) og mange, mange flere. Et uhyre interessant og besnærende persongalleri. Jeg kommer nok til å huske mange av dem lenge.

Er det noen av bipersonene dere synes er spesielt interessante?

Miljø og handling skildres på en fin og bildeskapende (først og fremst visuell) måte. Tenk bare på bybrannen i København og alle de stedene vi og Falck er innom der og da.

Er ikke sikker på hvem som er jeg-fortelleren i epilogen (1815).
Hva har dere funnet ut?

"Mennesket er født fritt, og overalt ligger det i lenker." (Rousseau).

Jeg triller terning:

Resultat: Profetene i Evighetsfjorden får terningkast 5.

Det må vel være Bertel som er stemmen i epilogen? Ved de tre gravene i Evighetsfjorden sier han at det er han sjøl som har begravd dem og sørget for gravsteiner og inskripsjoner. Men hvem ligger i den tredje grava?

Jeg ble nysgjerrig og har gått tilbake og lest deler om igjen. Tragisk nok hadde både Bertel, Lydia (enken) og hennes døde datter Milka den samme faren. Misjonær Oxbøl, kalt gamlepresten og horebokken. Jeg tror det er datteren til Lydia som er gravlagt sammen med moren og Morten Falck.

Jeg har lest litt i rykk og napp, men ble da ferdig med boka i går. Mitt inntrykk er at jeg synes boka er noe ujevn. Første halvpart var best, på slutten må jeg innrømme at jeg skumleste flere sider som jeg synes ble for uinteressante, den hang liksom ikke i hop på en måte.
Jeg mener boka fortjener terningkast 4...

Eg har også lest den ut, og landa på same terningkast som deg. Men det var ikkje langt unna ein seksar, eg likte den stort sett veldig godt.

Leine listar til slutt opp eit knippe personar og institusjonar som han takkar for hjelpa. Ingenting spesielt med lista før ein kjem til nest siste punkt;

Benny Vadmand, hypnotisør

Dette vart eg litt nyfiken på. Har Leine skrive denne boka i hypnotisk transe? Det kunne jo kanskje forklare dei hemningslause skildringane av mindre delikate detaljar.