Bokelskere.no

Denne historien har vi sett mange steder – kolonimaktens brutale og tilfeldige maktutøvelse, og dens eget menneskelige og moralske forfall. Parallellene til Mørkets hjerte er tydelige, når du først har nevnt dem, Marit.

Kanskje var koloniherrene i utgangspunktet maktmennesker. De må i hvert ha vært utstyrt med ualminnelig høye tanker om seg selv for å dra ut på denne typen oppdrag. Morten Falck kan nok synes vek, men han har et kall, et forsett han akter å gjennomføre. «Han er en kirkens mann med hele kirkens autoritet i ryggen» (s. 140). Langt hjemmefra, fjernt fra den sosiale og formelle kontrollen i hjemlandet, får kolonistenes dårlige sider fritt spillerom. De brytes ned av sitt eget forskrudde menneskesyn og sin manglende tilpasningsevne, fysisk og sosialt. De luller seg inn i sin spesielle moral; ett sett normer gjelder for «de ville», et annet for dem selv, «de siviliserte». Alkoholen flommer, som trøst og glemsel, medisin og varme.

I «vår» koloni utspiller det seg dertil en maktkamp mellom Kirken og Handelen, mellom magister Falck og kjøpmann, kolonibestyrer og kommandør Kragstedt, en av «Hans Kongelige Majestets betrodde representanter». Det gjenstår å se hvordan den ender. «Du har vunnet et slag, sier Kragstedt (til Falck) og det ønsker jeg deg lykke til med, men du taper krigen. Husk mine ord.» (s. 321)

Jeg synes Kim Leine beskriver mye av dette på en troverdig og god måte.

Er det noen som har nevnt Jens Bjørneboes "Bestialitetens historie", i tilfelle ikke gjør jeg det og legger ved noen sitater fra verket hans:

s 500: "Det er forbausende hvor få kristne det er som fatter hvilket ubeskrivelig åndshovmod det ligger i misjonstanken."

s 157: "Makt, som er det eneste eksisterende prinsipp, betyr én ting: adgang til å påføre andre smerte."

s 27: "Belgierne drev også en flittig misjonsvirksomhet blant de sorte. Etter noen år var Kongos befolkning redusert fra over 30 millioner til bare 8. Til gjengjeld var disse 8 blitt kristne."

Joda, jeg nevnte "Bestialitetens historie" for noen dager siden.
En trilogi jeg ikke har særlig lyst til å lese på nytt. I alle fall ikke med det første.

Vi kan vel regne med at oppriktig troende kristne mente at omvendelse til kristendommen var det eneste saliggjørende. "Gå ut i all verden og gjør alle folkeslag til disipler", heter det jo. Så blir det vår egen oppfatning av troen som avgjør hvordan vi bedømmer misjonsvirksomheten. Respekt for fremmede kulturer har neppe stått høyt på sjekklista hos misjonærer opp gjennom tidene. Aner vi at Morten Falch etter hvert utviklet et annet syn på saken?

Ja, jeg synes vi aner en viss utvikling, men Morten Falck er full av konflikter og motsetninger, noe som gjør han tidvis ganske så usympatisk, men også god, ekte og interessant. Det gode er i overvekt hos meg.