De siste 15 år viser en firedobling av selvmord blant unge
av begge kjønn. [1995]
Tallet på unge som dør for egen hånd, de velutdannede,
vellykkede og tilsynelatende lykkelige unge mennesker
som plutselig ikke orker mer -- det er et fenomen i vår tid.
Fellestrekk som fører til at unge mennesker tar sitt eget
liv er: Mangel på trygghet, mangel på kontakt.
Ensomhet og isolasjon. Mobbbing.
Årsaker kan grovt sammenfattes slik: Et samfunn som er
blitt kaldt og stressfylt. Stadig flere lever sosialt isolert
i upersonlige bysamfunn, der de mangler røtter.
Den unge generasjon idag er den første som har vokst opp
i kjølvannet av oppløsningstendensene i kjernefamilien.
Over 30 prosent av de unge som tar sitt eget liv, har et
rusmiddelproblem. De har følt seg ensomme, og har ikke
ballast og trygghet nok til å stå imot problemer som
for andre kan synes enkle. (..)
Et av våre dypeste behov er å være knyttet til noen og
bety noe for noen. Dette er det dessverre svært mange
unge som ikke får oppfylt.
I 1986 tok 579 mennesker livet av seg i Norge. I 1994
var tallet omkring 800. Det er flere enn de som dør etter
trafikkulykker. 20 prosent av de som begikk selvmord,
var mellom 15 og 24 år. For gutter i den alderen har det
vært en tredobling de siste 15 årene. (..)
Døden i seg selv er ofte tabu å snakke om. Selvmord er
langt verre og vanskeligere. Det er kanskje noe av
årsaken til at så lite gjøres for å finne ut hva som
driver så mange unge i døden, og hvordan den dystre
tendensen skal kunne stoppes.
Man tror at mange av dagens selvmord kan spores til
utviklingen i samfunnet. Fra å være et jordnært
bondesamfunn med storfamilier og nærhet mellom
mennesker, har vi idag liten tid til hverandre
og enorme krav til prestasjoner. (..)
Kanskje har det noe med den norske kulturen
å gjøre. Nordmenn er så redde for å gjøre noe galt,
at de lar være å gjøre noe i det hele tatt.
Viser 1 svar.
Eksistensiell angst er en type angst psykiaterne har vært
sterkt opptatt av i de senere år. Den er nok mer utbredt enn
vi til daglig er klar over.
Den fremtrer når livsløgn avsløres, når mennesket merker at
det de har bygget livet på forsvinner, når det svikter under
beina på en.
Meningsløshet og tomhet trer frem. Det å miste mål og mening
med livet kan raskt virke selvdestruerende, mens det å gi
mennesket tilbake mål og mening gir styrke selv under kraftig
påkjenning. Her bør vi kristne ha en unik mulighet.
Vi kan gi mennesker i eksistensiell krise et tilbud om et nytt
mål, en ny fast grunn å bygge på.
Angsten har forskjellige språk eller ytringsformer, det er
viktig for den som har med mennesker å gjøre å kunne noe av
dette angstens språk. Å leve med angst er uutholdelig vondt.
For i det hele tatt å kunne eksistere, har vi forskjellige
forsvarssystem der vi i noen grad fortrenger angsten.
Har vi en vond hånd eller verkefinger, søker vi å holde den i
ro så vi ikke støter borti noe. Slik er det også med et
menneske i angst, en prøver å holde seg slik at en ikke møter
noe som kan provosere angsten. Det fører til forskjellige
måter å oppføre seg på.
En holdning er utpreget passivitet og snillhet, en er redd
for å si nei, å sette grenser. Det kan være utbredt i
kristne kretser og kan bli feiltolket som en from kristen
holdning. Den motsatte ytterlighet er diktator-holdningen,
trangen til å herske. Denne er det viktig for oss å gjennom-
skue. En ekstra uheldig kombinasjon kan inntreffe når et
menneske med diktatorholdning kobles sammen med andre som
viser utpregede tendenser til underkastelse.
..Overdreven beundring eller overavhengighet av et annet
menneske kan på samme måte skyldes angst og usikkerhet,
det kan føre til unaturlige bindinger.
(sitat fra samme skrift av Tor Oljemark)