Bokelskere.no

For meg er dette - iallfall til no - ei bok som får tankane i sving. Reisa frå Danmark til Grønland er alt anna enn ein luksustur.
Vår hovudperson Martin prøver å gjere det beste ut av forholda, han må berre konstatere at lopper og lus vert nær han undervegs. Han imponerte med sitt kjennskap og vennskap med kua Roselil som gir mannskapet nødvendig vitamintilskot på overfarten. I si pleie og omsorg for henne framstår han som meir sympatisk enn før....
Men, han verkar både feig og likegyldig i forhold til den vesle skipsguten som får ein så ublid lagnad! Trist å lese!
(Elles så lurer eg på kor lang tid ei reise frå Danmark kunne ta i 1787. Kapittelet er frå juni til august det året. Dei hadde nokre stopp undervegs, og dei opplevde å ligge i vindstille ei stund...likevel verka det som svært lang overfartstid. Har prøvd å leite på nett om kva som var vanleg, men fann det ikkje ut.)
Og når reisa er over, når han går i land...

....helt tilbake til Lier og barndomshjemmet, han er ikke vekk ennå. Ikke helt vekk. Det er fortsatt en lenke. Men når han går i land er han vekk. Da er han fri.

Litt morsomt med Roselil, som er "en vakker kvige" og likevel greier å forsyne hele mannskapet med "det daglige kruset med melk" ...

Eg la heller ikkje merke til dette med kvige. No måtte eg bla attende til båtturen, eg har skumlest ein del av forteljinga på nytt men eg greier ikkje å sjå kvar Roselil er omtala som kvige. Derimot er ho omtala som "ku" ein rekke gangar, så Leine har stort sett truffe med dette.

Men på side 151 er det ein annan rar kvige-referanse, der madammen grammar seg over kor dårleg ho etter kvart meiner ho passar inn i kolonien:

"Jeg går her som en syk kvige på stallen ..."

Sjølr om eg er støttemedlem i Norsk Sau og Geit så er eg på ingen måte særleg kyndig i husdyrhald. Likevel meiner eg bestemt at det er slik at stallen er for hestar, medan kviger og anna storfe stend på bås. Eller gjer ein unntak for sjuke kviger?

Jeg har en heftet utgave fra 2013; Roselil er vakkert skildret øverst på side 89: (...) en vakker kvige, sortbroket, store mørke øyne.

Takk, der var den i mi stivperma bok også. Same sidetal. Skarpt observert, denne miniblemma gjekk meg hus forbi.

Tatt i betraktning hvor mange ord og hvor mye informasjon vi blir tilbudt i dette verket, ville det være underlig om ingenting gikk oss hus forbi!

Jepp. Eit av orda eg beit meg merke i i går var turnyren.

Side 154:
"Turnyren til madam Kragstedt knaker ved siden av ham da hun setter seg ned på slagbenken."

Det var då voldsomt så langt legevitskapen var komen på Grønland, tenkte eg, når folk kan skaffe seg ei eiga nyre til bruk på tur.

Men nei, wikipedia seier det er ein falsk bakdel på damedrakter, for å få rompa til å sjå skikkeleg stor ut. Det er i det minste ein betre ide enn å drive å sprøyte silikon, sement eller anna fanteri inn i baken, slik enkelte gjer no til dags.

Men attende til turnyren, wikipedia seier at dette var på moten rundt 1870-1890. Då kan ein trygt seie at Leine ikkje overdriv når han skriv at madam Kragstedt er opptatt av mote, her er ho jo ein trendsetjar med rundt 100 år å gå på før det blir så in at det blir ut. Lizm.

Et vanligere navn - på norsk - på denne drakt-delen er vel kø. (Som er et ord vi har lånt inn fra fransk, der skrives det "queue" men uttales "kø", og betyr hale (som på hunder og kyr) eller stjert (som på fugler - noen som har sunget "Alouette" i fransktimene? "Je te plumerai la queue, je te plumerai la queue" = jeg skal ribbe stjerten på deg...). Men jeg ser at Wikipedia også bruker tournure/turnyr/turnyre i sin norske artikkel om emnet. Må tilstå at personlig hadde jeg aldri hørt begrepene på "t---"! Så da lærte jeg noe nytt - og det er jo alltid bra! Jeg holder for tiden på å hugge til en dame med kø, så det passer jo egentlig godt å få utvidet terminologien for hva jeg driver med... :D

ETA: jeg oppdaget nå at du, Jostein, hadde lenket til akkurat samme WP-artikkel som jeg gjorde nå. Sånn går det når man leser først, svarer senn og til sist følger lenker. Sorry! :P

ETA 2: sør for ekvator har damene i mange tiår - eller lengre - drevet med å stoppe ut jeans og skjørt der bak, for å matche det afrikanske skjønnhetsidealet. Det gjorde skikkelig inntrykk på meg da jeg oppdaget det for tredve år siden, og hvordan de blåste av vestlige mannekenger som usexy beinrangler....

SØR for ekvator? Ikke nå lenger ...

Hehe - nei, jeg har forsåvidt fått med meg den reportasjen, ja. Og notert meg utviklingen - eller heller: rubrisert den under M for Mystifistisk.

Er det ikke merkelig hvordan moten rett som det er svinger ut i det ekstreme? Og hvordan det ser ut til å kunne gjelde nær sagt alle deler av kroppen/bekledningen.... Sjiraffhalser. Meterhøye parykker. Bittesmå føtter. Vepsetaljer. Osv, osv, osv, osv. (Dette var de fire første eksemplene jeg kom på. Og etter å ha skrevet dem ned, kan jeg konstatere følgende: 3 av 4 gjelder skjønnhetsideal for kvinner. Og 3 av 4 innebærer kroppsdeformering. Så kan man reflektere over at unntaket i gruppe 1 (franske 1700-tallsparykker) er det samme som unntaket i gruppe 2 (parykkene var omtrent like avsindige for både kvinner og menn, men krevde ikke kroppsdeformerende inngrep for å følge moten).

Jeg går her som en syk kvige på stallen ..."

Interessant, akkurat den setningen står ikke i den opprinnelige danske teksten.

Hvordan uttrykker hun seg i den danske versjonen?

s 142: "Og nu går jeg her, spærret inde i et bur af pommersk fyr, eller hvad det nu er. Det er sjældent jeg går ud. Jeg går her og er en raritet som folkene snakker om. Jeg føler at de kan kigge ind på mig tværs gennom stokværket, og tænke deres slibrige tanker om mig."

P.S. Jeg synes Leine bruker i overkant mange relativt ukjente danske ord i den norske oversettelsen. I den første setningen her, så hadde det vel ikke vært noe i veien for at han kunne brukt ordet "furu" i stedet for "fyr". Det er en del sånne eksempler.

Den svenske oversetteren bruker ordet "furu."

Det er her det norske forlaget skulle ha kommet inn med en kyndig konsulent. En som hadde lest manus og luket ut kviger som gir melk, kviger på stallen og diverse danske ord. Skam til Cappelen Damm som har spart på dette.

Enig, og det er ikke bare enkeltord, men også glemsel/brist i bruk av grammatikk og uttrykk. Et eksempel:

I den danske utgaven: jeg ønsker ham af hjertet held og lykke.

I den norske utgaven: jeg ønsker ham av hjertens dyp hell og lykke.

Jeg vil bare skynde meg å legge til at jeg har lest med begeistring Leines "De søvnløse" og har kommet halvveis i "Kalak", begge på norsk, uten at jeg har reagert på Leines språk.

En historisk roman vil naturlig nok ha et annerledes og mer gammelmodig språk enn en samtidsroman, med det er ikke forklaring nok i denne romanen. Den danske og norske utgaven ble utgitt nesten samtidig, det er et omfattende verk, og jeg skal være så frimodig å si at jeg tror han har tatt litt fort og lett på den norske oversettelsen.

på norsk: jeg ønsker ham av hele mitt hjerte hell og lykke.

"av hjertens dyp" ble nok litt svulstig, men den danske originalen er jo godt gangbar på norsk også:
"... ønske deg av hjertet alle gode ting, og si meg så: Hva vil du mere?"

Absolutt!

Kanskje litt av prisen for å være bilingual (er det riktig betegnelse)

Tospråkleg er også ei grei nemning.

Haha....den såg ikkje eg! :-) Men jammen er det heilt utruleg kva "kviger" kan få til :-)

Morten Falck regnet selv med å måtte tilbringe seks til ti uker på den gamle hvalfangstskuta, så det var vel beregnet overfartstid den gangen alt avhengig av vær og vind.

Du har så rett, Gretemor! Det står faktisk på s 82 i mi utgåve. Dei gamle seilskutene gjekk nok ikkje så fort. Såg på nettet at dei som utvandra frå Norge til Amerika ofte måtte vere to tre månader om bord i skuta. Det er nesten utenkjeleg i vår tid!
Ellers så likar eg boka så godt at eg har bestemt meg for å kjøpe..........

Det er mykje eg ikkje veit om sjøfart, men eg forstår likevel at det er ein fordel å ha medvind når ein skal seile, og at det ikkje er like ofte medvind langs alle ruter. Ein burde også ha lov å vente at reisene gjeng raskare etter som åra gjeng, både på grunn av utvikling av seglbåtane i seg sjølv, og på grunn av at ein får eit betre statisktisk grunnlag for å velge ruter og seilingstidspunkt der ein kan vente seg medvind, eller i det minste gunstige vindforhold. Likevel, her er nokre artige tal:

Christofer Colombus brukte 70 dagar frå Sør-Spania til Bahamas i 1492, av denne tida surra han bort nokre veker på Kanariøyene. Rundt 6600 kilometer i luftlinje, som gjev 94 km pr dag.

Ei anna seilbåtreise, frå litteraturen denne gongen, er utvandringa til Karl Oskar og Kristina i Vilhelm Moberg sitt bokverk, dei seilte i 1850 frå Karlshamn til New York (rundt 6300 km i luftlinje) og brukte også 70 dagar på dette, eller rundt 90 km pr dag. Ikkje mykje utvikling i framdrift på desse 358 åra åra altså.

Morten sin reise er på omlag 3500 kilometer i luftlinje, men har nok litt meir omvegar enn dei reisene som er nemnde lenger oppe. 6-10 veker verker derfor ikkje urimeleg.