Denne boken er en vits, og jeg håper at så få som mulig leser den. Jeg tar kanskje boken altfor seriøst siden jeg er opptatt av hunder og har en selv, men det burde uansett ikke være mulig å skrive en seriøs bok med et så naivt, menneskeliggjørende og utenomjordisk syn. Selv ikke en skjønnlitterær.
Historien blir fortalt av labradoren Prince. Han tilhører en helt vanlig familie som sakte men sikkert faller fra hverandre, og som labrador ser han det som sin oppgave å beskytte og ordne opp mellom dem. Ifølge historien har nemlig alle labradorer inngått en pakt om å beskytte familien sin for enhver pris. Alle andre raser er egoistiske og bryr seg fint lite om familiens velbefinnende. De kjører sitt eget løp med busketissing og bakkesnusing uten å bry seg om andre.
På baksiden av boken står det at historien er hjerteskjærende, og det er jeg helt enig i. For hvis det var sånn at hunder levde for oss mennesker, at de lå våken om natten og bekymret seg for våre problemer, at de satte sitt eget liv til side for å prøve å beskytte oss mennesker, ville det vært fryktelig synd på dem. Det er ikke riktig at hunder skal bære våre byrder, og det gjør de heller ikke. Verken labradorer eller rottweilere. Selvfølgelig merker en hund det hvis det er dårlig stemning i familien, men de konspirerer ikke med hundevenner i parken om natten om hvordan de skal løse saken... Og at denne overdrevne "will to please"-filosifien er konseptet i boka er det første som får meg til å steile. I tillegg er boken dårlig skrevet, kjedelig og har en usannsynlig handling.
Hvis denne boken var skrevet for barn, eller ikke var skrevet på en måte som sa "dette er en helt sannsynlig handling", kunne jeg unnskyldt den. Men for voksne blir det rett og slett for dumt... Og at jeg dømmer en bok så hardt er sjeldent.
Sist sett
