Det er frustrerende å ikke ha noen løsning på de hendelsene, men jeg klarer ikke å finne noen! Men jeg har også tenkt tanken at det kunne være fristende å lese dem igjen!
Ja, enig, og jeg har skrevet om dette et annet sted på siden, og gjentar noe her.
Å miste et barn er så uutholdelig, så grusomt, og aldri å få noe svar. Intuitivt har jeg sett for meg at Tina ble bortført av Solara-brødrene, kidnappet, men ikke drept. En av dem sier til Lila i en scene at han skal ta fra henne alt hun har - det klarer han jo også. Ekteskapet ryker etter at barnet blir borte, og firmaet går nedenom og hjem. Det skal en del ressurser til å få et barn til å forsvinne sporløst, uten at noen ser noe, eller tør si hva de har sett, og dette peker på Solara-familien. Jeg har sett noen foreslå Ninos kone som kidnapper, men jeg tror ikke hun har ressursene, og hatet mot Lila.
Hva betyr det så at Lenu får tilsendt de to gamle dukkene? Det er ikke til å vite. Hvis Lila har hatt dem gjennnom hele livet, synes jeg det er manipulatorisk. Men vi får ikke vite noe om hvor lenge hun har hatt dem. Hun kan ha fått dem som voksen fra en annen, vi vet ikke hvem. Fra sin første manns familie?
Tar Lila livet av seg? Jeg tror nei. Hun reiser for aldri å komme tilbake, hun som aldri kom seg ut av bydelen tar en endelig avskjed med bydelen og det livet hun har levd der. Men det at dukkene kommer tilbake, kan gi et håp. Og fortellerteknisk er det elegant - og frustrerende! - at ikke alle svar blir gitt.
Veldig godt sagt. Jeg var så vidt inne på at det kunne vært noen fra Lilas første manns familie som sto bak, siden det var der dukkene forsvant første gang, og at historien så ville gjenta seg ved at Stefano tok hennes barn, - men det tror jeg dessverre ikke! Stefano døde jo, og det er absolutt ingen ting som tyder på at hans sønn Rino skulle gjøre lillesøsteren noe, - selv om han stakk av med Lenus datter ...
Jeg tror heller ikke at Lila er død, men at hennes forsvinning på en måte henger sammen med det postmoderne aspektet, at hun var så fragmentert at hun kunne gå i oppløsning, hun hadde jo sagt at hun ønsket å forsvinne på den måten. Men hun gjorde det jo ikke på ordentlig, hun overlevde på vanlig vis og returnerte dukkene (som hun fant i svigerfamiliens leilighet?), - og viste derved at hun opplevde en sammenheng i livet?
Flott at du fikk med deg det at en av Solarabrødrene truet Lila med at han skulle ta fra henne alt hun hadde, - der har vi naglet gjerningsmennene! Men hvem var det så som hevnet det? Oj, her har vi mye å spekulere på!
Det er på side 366 at Michele Solara sier til Lila: "Eg kjem til å ta frå deg alt du har". Han slår henne i ansiktet med et kraftig knyttekneveslag. Han har begjæret henne hele livet og aldri fått henne, da må han ødelegge henne. Han ødelegger også hennes ekteskap med Enzo, som faktisk er det eneste likeverdig mann-kvinneforholdet i boken. Alle de andre forholdene er preget av vold, eller av underlegenhet for kvinnen og av tradisjonell italiensk mannssjåvinisme. Selv Nino, den romantiske helten, faller virkelig og viser seg å ikke kunne holde fingrene fra noe som går i skjørt.
Vennen Pasquale sier til Lenu at Solarane tok Tina, han spør også om hun vil at han skal si hvem som skjøt de to drittsekkene. Han vet, men kan vi være helt sikre? Det er nok bevisst fra Ferrantes side at vi ikke får et svar, dette er ingen kriminalroman.
Lenu skriver helt på slutten om boken sin som Lila ikke kunne godta at Lila hadde vært mer oppmerksom på Imma og slik blitt distrahert og mistet Tina. Men ingen kan passe på et barn døgnet rundt. Det er en tanke alle foreldre har, at man ikke helt 100% kan beskytte barnet sitt. Det er noen derute som har villet Tina og moren ondt.
Det du sier om Lila og det postmoderne, kjenner jeg at jeg skal lese igjen. Jeg fikk aldri helt tak i hva hun mente da hun hadde sitt angsanfall og fryktet oppløste grenser.
Som jeg skrev i mitt første innlegg, var jeg ikke så opptatt av "gåtene", i hvert fall ikke da, men nå er jeg jo blitt det! Og jeg setter veldig stor pris på at du har kommet med Michele Solaras trussel, - den plasserer jo skylden! Jeg husket for så vidt at Pasquale hadde sagt han visste hvem som drepte dem, og tenkte at det kanskje var fordi han hadde gjort det selv, som politisk mord. Men så kom jeg på, - var det ikke sånn at også Pasquale var forelsket i Lila i ungdommen, og at han så drepte dem for hennes skyld, for det de hadde gjort mot henne ved å ta barnet hennes? Plutselig syntes jeg at alt gikk så fint opp, - at alt henger sammen med alt! Og bokverket ble bare enda større!
Som ihuga krimleser har jeg nok en tendens til å være opptatt av gåte, ja! Pasquale kan absolutt ha gjort det, men så kan de jo ikke fortelle hva som er skjedd med Tina. Og disse karene har opplagt hatt mange fiender. Lenu bryr seg ikke om å vite hvem som har tatt dem, kanskje med god grunn.
Nei, det er nok ingen sjanse for at Ferrante kommer med en femte bok med happy ending!
