Nå er siste bind fullført, og jeg sitter fortumlet tilbake, slått i bakken av et mangefasettert mesterverk og av den verdenen jeg har befundet meg i – til og fra – i nesten ett år.
Det er så meget man kunne si om disse bøkene, for de er utrolig gode og interessante på så mange måter: den detaljerte skildringen av to kvinneliv fra 1950 til 2010, av livet i Napoli og Italia i samme tidsrom med både de små detaljer og de store politiske spørsmål, og ikke minst den minutiøse skildringen og psykologiseringen av mellommenneskelige forhold og særlig det mellom de to hovedpersonene, Lila og Lenu.
Jeg skriver de to hovedpersonene, for det er jo to. Den ene er den «egentlige» hovedpersonen, fortelleren og jeg-personen Lenu, men like sentral er hennes briljante venninne Lila, - det er hun som danner sentrum i fortellingen, er aksen alt dreier seg om. Men det er også her motforestillingene mine setter inn; jeg skal ærlig innrømme at jeg har hatt vanskelig for å forstå Lila! Til tider har jeg rett og slett blitt lei av henne og hatt problemer med å skjønne at hun skulle være så fantastisk og betydningsfull for så mange!
Når jeg nå har fullført alle fire bøkene, føler jeg trang til å prøve å forstå og finne ut av både hva de «egentlig» har dreiet seg om, utover det jeg nevnte innledningsvis – hvis det nå er noe «mer» – og hva som var så viktig med Lila? Jeg må innrømme at jeg i utgangspunktet følte meg på veldig gyngende grunn, det har ikke vært klart for meg underveis i lesingen, men nå i etterkant tror jeg kanskje jeg skimter noe. De store handlingsspørsmålene som: hva skjedde egentlig med Tina og med dukkene, og hvem drepte Solarabrødrene, skal jeg ikke spekulere over, men jeg skal se litt nærmere på forholdet, eller heller forskjellene, mellom Lenu og Lila.
Jeg hadde som nevnt problemer med å forstå denne merkelige personen Lila, som hoppet elegant fra å være velhavende forstadsfrue, til arbeider, til datagründer, og som alltid oppførte seg annerledes enn forventet! Jeg tror noe av løsningen kan ligge i dette sitatet hvor det er forfatterinnen Lenu som innleder, Lila som spør og Lenu som svarer.
"Av yrke må eg lime éi hending til ei anna med ord, og til slutt må alt framstå som
samanhengande, endå det ikkje er det."
"Men viss samanhengen ikkje finst, kvifor late som?"
"For å skape ein orden."
Det kan virke som Lenu hele tiden prøver å forstå det som skjer, se sammenhenger og jobbe seg målrettet fremover, mens det er ingen sammenheng og orden i Lilas tilværelse, utover tilknytningen til hjemstedet. Livet hennes fremstår som kaotisk, hun blir kastet rundt/kaster seg rundt i totalt forskjellige livssituasjoner; hun lever i dette berømmelige «nået» uten å se seg hverken frem eller tilbake. Samtidig skal hun jo være så vanvittig intelligent, og hun gir ofte inntrykk av å ha en slags oversikt, men jeg er dessverre ikke flink nok til å følge eller skjønne henne, og det tror jeg ikke Lenu alltid gjør heller. Lila virker veldig sammensatt, man vet aldri hvor man har henne. Som liten het det seg at hun var så slem, og hun kan ofte fremstå som kontant og hard, men også veldig snill, hun hjelper diverse venner og stiller opp 100% for Lenu og barna hennes.
Og så, da jeg var kommet så langt, leste jeg en kronikk i Aftenposten om – av alt i verden – postmoderne langrenn, og den skulle faktisk virke klargjørende. Der beskrives postmodernismen som antistrukturell, at alt er flyktig og vilkårlig sammensatt, og for meg er dette nettopp en beskrivelse av Lilas liv. I et par tilfeller opplever hun også direkte på kroppen den skremmende følelsen av at verden er splintret og går i oppløsning rundt henne. Men samtidig står det at i postmodernismen har ingenting en kjerne, og det opplever jeg at Lila har, - en veldig sterk og bastant kjerne til og med, men det er ikke så lett å se hva den består i, - intelligens, styrke og en slags grunnleggende solidaritet med hennes utgangspunkt, oppvekstmiljøet i Napoli?
Lenu har også en kjerne, en drivkraft til å utvikle seg, lære, komme videre, drive med det hun vil og kan, være dyktig i det og bli anerkjent. Men samtidig blir hun beskyldt for å være vinglete, og det er hun som har fjernet seg fra oppvekstmiljøet og utnyttet det til egen fremgang. Men hun opplever at det er sammenhenger i tilværelsen og jobber hele tiden i sitt forfatterskap med å se og forklare dem.
Med dette tror jeg at jeg omsider har nærmet meg en slags forståelse av hva jeg synes disse bøkene «egentlig» handler om: to grunnleggende forskjellige oppfatninger av/holdninger til livet, - er det sammenhenger der eller bare løsrevne tilfeldigheter? Og hvilken av holdningene «vinner», - og hvilken gir mest lykke? Til lykkespørsmålet vil jeg vel si at der er det ingen vinner, - der er det tilfeldighetene (typisk nok!) som rår! Lilas liv endte jo i en total katastrofe etter Tinas uforklarlige forsvinning, men Lenus mer vellykkede liv gjorde henne jo ikke så veldig lykkelig det heller.
Jeg tenker tanken at Ferrante kan ha skrevet verket slik hun gjør, med den uforståelige Lila, nettopp som et angrep på postmodernismen. Hun lar det i hvert fall være fullt av sammenhenger i bøkene, og særlig påfallende er den orden som skapes gjennom historiene om de to venninnene og dukkene deres (som byttes og forsvinner og en heter Tina) og så døtrene deres (som de også «låner» av hverandre og én, som heter Tina, forsvinner). Og særlig slutten viser jo at det er en slags sammenheng, når de to dukkene fra barndommen returneres til Lenu. Det må jo være Lila som gjør det, og det viser en anerkjennelse av sammenhenger og system fra hennes side! Hun hadde jo forresten også begynt å interessere seg for Napolis historie på sine eldre dager, og der så hun sammenhenger, at det var et system, - byen hadde reist seg, falt og reist seg igjen, mange ganger.
Og Ferrante har helt tydelig klart det Lenu jobbet med som forfatter: å skape sammenheng mellom hendelsene. Og det er jo nettopp sammenhenger vi lesere blir så lykkelige av å lese; jeg ga alle bøkene terningkast 6!
