Bokelskere.no

Oj - jeg er veldig, veldig uenig! Jeg har lest Kollektivt självmord to ganger - på svensk, for da jeg ble introdusert for Paasilinna for endel år siden, var han ikke oversatt til norsk ennå. Og jeg synes denne boken er helt strålende! MEN jeg hadde tenkt å gi den bort i gave sist jul, og da bladde jeg i den norske oversettelsen i bokhandelen. Og syntes den teksten var temmelig platt - overhodet ikke så bra som den svenske. Så jeg trasket bort til Norli i Universitetsgaten (i Oslo) og kjøpte den svenske oversettelsen som gave i stedet.

Følgelig påstår jeg: Paasilinna bør leses på svensk (når man nå en gang ikke er finsk-kyndig) - i alle fall når det gjelder Kollektivt självmord og I de hängde rävarnas skog (sjekket og ga bort begge på en gang, nemlig). Og Kollektivt självmord er - rett og slett - min Paasilinna-favoritt.

(Og mottageren av mine Paasilinna-gaver - han har fått flere - ja, han har også blitt hekta på Paasilinna.)

REDIGERT juli 2010 Jeg har for noen dager siden oppdaget at Paasilinna-bøkene har - til nå - tre forskjellige norske oversettere. Så jeg iler til med et forbehold: det er kun Kollektivt självmord og De hängde rävarnas skog jeg har dobbeltsjekket svensk mot norsk - det kan absolutt godt være at de øvrige norske oversettelsene av P. står seg bra!

Jeg har også lært at det er forlaget som bestemmer boktittelen på norsk, ikke oversetteren - ifølge en av oversetternes egen artikkel om å oversette Paasilinna til norsk (på Oversetterblogg.

Den språk/oversetterdiskusjonen dere har hatt her, er interessant. Hva greier vi å se av språklige nyanser på et fremmedspråk. Leste Cinco horas con Mario av Delibes på norsk og spansk samtidig, og ble stum av beundring for oversetterens utfordringer. Hun hadde fått med seg så mye mer sarkasme enn jeg greide å se...

Paasilinna er et nytt bekjentskap for min del, aner ikke hvor jeg har vært. Hittil har jeg tatt Kollektivt selvmord og En lykkelig mann, skal definitivt ta flere, men gir han en liten pause, da jeg ser av diskusjonene at han gjentar seg litt vel mye. Jeg liker Erlend Loe, og ser at de to har en god del likheter.

Filmer og bøker som begynner med selvmordsforsøk har en tendens til å ende godt, fokuset ligger på hva som gjør livet verdt å leve. Andre bøker og filmer ender med selvmord, og prosjektet er å få tak i de egentlige årsakene til at det går galt. Hos Paasilinna blir det en del begravelser underveis, det er jo så mange kandidater å ta av. Han balanserer hårfint mellom humor og seriøs behandling av temaet. Personlig synes det mest komiske var han bonden som ikke hadde tid til å bli med på turen fordi han var midt i onna, men om ikke de kunne ta med seg kona hans? Idéen bak boka er god, og det kan diskuteres hvor vidt han lykkes hele veien.

Eg har nyleg lese tre bøker av Paasilinna. Harens År, Kollektivt Selvmord og "Den Senile Landmåleren". Eg synes Paasilinna skriver ganske bra, og han er tidvis utruleg morosam, men etter å ha lese 3 bøker av han vart eg farleg metta, for det er jo ein del trekk som... tja.. om dei ikkje går igjen, så liknar dei i alle fall svært på kvarandre.

Eg las Harens år på svensk, og synes det gjekk bra (eg har store mengder pensum på svensk, så likar å "øve meg" på svensk lesing ;) ). Om eg hadde fått eit anna eller betre inntrykk av Harens år om eg hadde lese den på norsk, veit eg ikkje.

Forøvrig synes eg dette var den beste av dei bøkene eg las av Paasilinna - "likskjendinga" var hysterisk morosam =)

Enig i at det kan bli litt mye av det samme etterhvert - jeg har selv hatt en lang Paasilinna-pause, har flere uleste som har ligget noen år. Og ikke alt jeg har lest, er så bra at jeg forsøker å prakke det på andre. Men mannen har jo skrevet rundt femti bøker, så man kan vel tilgi ham noen hvileslag innimellom? Men når han er bra, er han veldig veldig bra - hysterisk morsom er ingen overdrivelse. ("When she was good, she was very very good, but when she was bad, she was horrid". Engelsk barneregle - kan ikke mer, men de linjene der dukker stadig opp i hodet mitt. Så nå falt det seg slik at jeg kunne bry andre med dem, også.)

Harens år er også veldig bra - har blitt fortalt at den også er blitt til film, og at filmen (som er finsk, naturligvis) også er høyst severdig. Men den er noen tiår gammel, så skal mye slump til før man kommer over den, i alle fall med undertekster som er til å forstå for oss her borte!

Akkurat "likskjendinga" husker jeg ikke fra Harens år, må jeg medgi - men jeg tviler ikke på at skildringen av den var storartet!

ER Paasilinna best på svensk, eller er det bare dårlig oversatt til norsk?

Og kan vi egentlig som nordmenn vurdere en bok på svensk?

Jeg har nemlig en teori om at vi nordmenn er veldig flinke til å "like" bøker skrevet på språk vi ikke helt behersker... Jeg har vært gjennom diskusjoner med "forfatteren" som MÅTTE skrive på engelsk fordi det var et så mye RIKERE språk enn norsk. Jeg har vært gjennom diskusjon med lesern som MÅTTE lese bøkene når de var oversatt til engelsk heller enn norsk fordi det var så mye "riktigere". Og jeg mistenker at grunnen til at engelsk/svensk etc er mer "spennende" språk er at vi ikke forstår dem godt nok. Vi forstår norsk såpass godt at vi reagerer når det er dårlig skrevet. Men vi forstår ikke de andre språkene like godt, så da er det mer som "slipper gjennom filteret" og fremstår som "godt".

Ellers vil jeg si jeg stiller meg først i kampen for bedre vilkår for oversetterne, oversett bøkene skikkelig (vi snakker gjendiktning, ikke "oversette ord for ord"), så fortjener de en klekkelig lønn for strevet.

Du har veldig mange veldig gode poenger her - jeg er hjertens enig i alt du skriver! Men samtidig så vil jeg tilføye at jeg OGSÅ mener fast og bestemt at vi skandinaver BØR både bli bedre kjent med hverandres litteratur, og lære oss til å lese hverandres litteratur på originalspråkene. (Jeg har vel dette i meg blant annet fordi jeg hadde en tante og onkel med bokhandel i Danmark, så fra jeg vsr en neve stor fikk jeg alltid danske bøker til jul og fødselsdag - Halfdan Rasmussens Børnerim, hurra, hurra!...) Og så mange nordmenn som tar inn svensk tv, og så mye svensk som sendes på norsk tv (ikke minst krim): vi nordmenn bør da ha kapasitet til i alle fall å gjøre en innsats for å lese svensk? Kanskje ikke først og fremst Strindberg (som jeg på ingen måte har lest selv, for den saks skyld) - men lettere/nyere bøker, bare for å nyte "lyden" av ord og vendinger som nettopp ikke er norske, men som likevel "er innen forståelsens rekkevidde"? La gå at vi nordmenn flest kanskje ikke forstår ALT i en svensk tekst - men øvelse gjør mester, ikke sant - og SÅ farlig er det faktisk ikke å misforstå litt her og der... Desto bedre husker man aha-opplevelsen man fikk da man senere oppdaget hva et ord eller uttrykk faktisk betyr. (På min nye favorittside [Oversetterblogg][http://oversetterblogg.blogspot.com) forteller oversetter kari Bolstad et sted en morsom historie om hvordan hun selv og en svensk oversetterkollega via e-post oppdaget sine gjensidige misforståelser hva gjelder svenske smörgåser og norske brødskiver... "Falske venner" finnes overalt, i oversetteruniverset også!)

Man blir jo ikke bedre i andre språk om man bare holder seg til norske tekster?

Så var det engelsken: jo, enig med deg at mye møl produseres av nordmenn som synes "alt" lyder bedre på engelsk (finnes et lass med plater som kunne fremføres som bevis - og salig Patrick Chaffey, en Blindern-lærer med utpreget humoristisk sans, serverte klukkende (anonymiserte) historier om norske doktoravhandlinger forfattet på et engelsk som fikk engelskmenn til å lure på om forskeren bak verket var riktig vel bevart...). At det finnes forfatterspirer som trodde norsk er et for "fattig" språk sammenlignet med engelsk er bare til å gråte av. - Men jeg har hørt om andre med forfatterambisjoner som ikke vil lese (ennsi har lest) bøker fordi de ikke vil "bli påvirket"...

De siste ukene har jeg lest flere norske oversettelser som fungerer som bare dét, og da er det en nytelse å lese oversatt. Men SÅ har det også hendt at jeg har slitt meg i håret over norske språkdrakter som på ingen måte er skreddersydd (joda, konfeksjonssøm er greit, til sitt bruk, (man er da åndssnobb) men det bør i det minste være jevne sømmer og falder som ikke leper...)

Som tidligere oversetter (nei, ikke av skjønnlitteratur, derfor bøyer jeg meg dypt i støvet for gode skjønnlitteratur-oversettere!) slutter jeg meg også til demonstrasjonstoget til støtte for høyere lønn til oversettere! Siden du har betinget deg førsteplassen i toget, så får jeg stille meg hakk i hæl bak deg, jeg da, OK?

Med slike velformulerte svar må du gjerne få overta førsteplassen i toget, om du vil.

Ellers ser jeg i min egen tekst at jeg ikke tok med noe jeg tenkte på, som absolutt burde vært der. Så da forsøker vi her, litt omskrevet for å passe inn i denne forsinkede versjonen:

"Ja, jeg er helt enig i at en nordmann skal kunne lese bøker på både svensk og dansk, selv om jeg tilstår at jeg er makelig anlagt og leser en del ganger raskere om det er norsk språk. De fleste av oss har god nok språkforståelse til at vi i et hvert fall kan lese svensk/dansk heller enn en dårlig oversettelse til norsk. Mange er beleste nok til å kunne lese svensk/dansk heller enn en godt oversatt tekst også. Mitt poeng når det gjaldt Paasilinna var at siden de aller fleste av oss ikke kan lese det på finsk, blir det da "bra" når vi leser det oversatt til svensk isteden for til norsk?"

Uten at jeg tror at mitt innlegg her egentlig er noe annet enn nok en bekreftelse på at vi er enige:D

Takker, bukker og neier for tilbudet om førsteplass i toget - men foreslår at vi i stedet går side om side, enig og tro til Dovre faller. Da tror ikke publikum langs fortauskantene at vi går i kø, heller! Smiger går rett hjem, selvfølgelig - så jeg takker for den også.

Og ellers så tror jeg som deg at vi egentlig er rørende enige - på alle punkter vi har nevnt og ikke utenkelig på en hel rekke til. Bra språk er vanskelig, gode oversettelser er gull verdt. I tilfelle "Kollektivt självmord" dreier det seg for mitt vedkommende rett og slett om at jeg foretrekker én oversettelse (den svenske) fremfor en annen (den norske).

Skal vi runde av der, kanskje? Dette må da være ukens mest harmoniske diskusjon her inne, og da er det så vederkvegende å liste seg bort mens freden fortsatt ligger over landskapet.

Ohoi, det var litt av en harang, gitt!

Jeg stiller meg bak annelingua her; Kollektivt selvmord havner definitivt på min "god bok"-liste. Og jeg mener den har lagt fra seg boken for tidlig som tror den handler om selvmord.

Paasilinna bryter jo med vanlig historieoppbygging når han stadig bygger opp til et klimaks og så lar det gli over i et antiklimaks - akkurat som alle de som lader geværet - og ombestemmer seg; spiser en boks med sovetabletter - og ringer ambulanse; skjærer over håndleddene - men ikke dypt nok. På den måter følger vi selvmordernes meningsløse svingninger - bare med et muntert fortegn.

Paasilinna finner jo og en ny, tredje løsning for serlvmordere; de ønsker seg vekk fra livet med alle sine konvensjoner og normer og firkantetheter som de ikke finner noen plass i - og Paasilinna tar dem med vekk fra dette livet; ikke inn i døden, men til et helt annet liv ved siden av livet, hvor nær sagt hva som helst er mulig og tillatt. Når de lever hver dag som om den var den siste - dag etter dag - så blir de jo frie. Jeg føler det er jakten på friheten som blir stående som det sterkeste temaet i denne, som i andre av Paasilinnas bøker.

Men, blir den kanskje litt platt i norsk oversettelse? Jeg må innrømme å ha rynket litt på nesen innimellom over enkelte passasjer. Jeg får prøve den på svensk neste gang.

Har nettopp oppdaget Paasilinna og lest tre av hans bøker, Den elskelige giftmordersken, De hengte revers skog og Kollektivt selvmord. Er så fascinert av han! Synes han viser en varme for sine underlige personer, og de fleste "onde" jo får som fortjent!

:-D

Da foreslår jeg som neste P-bok Livet är kort, Rytkönen lång (Tror den heter Den senile landmåleren på norsk - men som nevnt: Paasilinna er noe helt annet, og bedre, på svensk! Bare tittel-forskjellen, ikke sant? Boken handler om den senile landmåleren Rytkönen - döm själv om hvilken tittel som er mest spenstig?)

Harens år er forresten også snublende nær topp-plassering.... Husket jeg å ta med at Paasilinna er best på svensk??? ;-P

Enjoy! Jag mänar: Njut!

Hei annelingua. Har lest både Den senile landmåleren og Harens år nå. Herlig! Men liker nok enda best de som kjører rundt i bussen sin og driver den mest effektive gruppe- og sorgterapi jeghar lest om!!

Og jeg er 100 % enig med deg - Kollektivt selvmord er höjdaren. Men veldig hyggelig at de to du har lest nå sist også slo an, da! Hvis du leser bøker på engelsk (noen gjør det, andre ikke), så anbefaler jeg deg å sjekke ut David Sedaris - hans bøker er tematisk helt annerledes, men fellesnevneren er den samme elleville/smått bisarre humoren. Jeg tror jeg vil anbefale å starte med Me talk pretty one day - men det er mulig at dét bare skyldes at det var den jeg selv startet Sedaris-ferden min med...

Paasilinna er også en av mine helt store favoritter! Og du har helt sikkert rett i at det er best å lese bøkene på svensk! Jeg har heldigvis er par uleste av ham liggende! Dem skal jeg spare til i sommer!!!! ;-)

annelingua, jeg takker for tipset!! Skal forsøke han på svensk. Akkurat nå er det "han islandske" som gjelder...meg og navn...Arnaldur et-eller-annet. Mørk, men troverdig.

...og nå ble jeg nysgjerrig på "han islandske" - jeg har lest altfor lite islandsk - ærlig talt har jeg vel ikke lest noe islandsk ennå (MEN har i alle fall KJØPT Brekkukotææææææææææ - meg og islandsk... Men det er Laxness, i alle fall).

Så, Anne B.J.: for mitt vedkommende tar jeg gjerne imot tips dersom du har kommet på/kommer på forfatternavnet/boktittelen! P.f.t. = På forhånd takk!

Jaaa! Gjerne. Han heter Arnaldur Indridsson og jeg har lest Myren og Røsten. Synes nok sistvevnte var best, menbegge er lesverdige. Og Laxness!! Du "må" (!) lese "Sin egen herre". Den er forferdelig - og flott!

Hun snakker nok om Arnaldur Indridason. Han anbefales forøvrig på det sterkeste.

Oj, så ikke at du hadde svart. Og du har sikkert rett i din staving av navndet.

Aha! Totalt ukjent - og slik kan det tydeligvis ikke fortsette: han settes sporenstreks på ønske-/huskelisten. Thank you!

:-D

Du hadde jo fått svar fra Lars mAgnus . Håper du har lest han og kan kommentere det. Jeg er dessverre så sjelden her inne at jeg ikke blir til noen særlig hjelp!!

:-)

Og jeg har vært her inne - men så likevel ikke at du hadde svart du også - før nå, altså! Tusen takk til deg også - og siden du nevner Laxness: jeg har ennå ikke lest "Sin egen herre", men leste "Brekkukotkrønike" nærmest i ett jafs nå nettopp (ferdig i går) og det ga mersmak på Laxness! Du har helt rett i at det var noe for meg - nå står "Sin egen herre" på "leselisten" min også!