Bokelskere.no

Det begynner å bli en stund siden jeg leste ferdig boken. Den var lett å lese og interessant selvom den var stillestående.
Det som skremte meg mest ved boken var hovedpersonens evne til å godta denne markante endringen i tilværelsen. Etter kort tid savnet hun ingen, selv ikke sine egne barn. Etter ett år var hun mer opptatt av været og bikkja enn om det fantes andre levende mennesker. Kanskje er det menneskets tilpasningsevne som er parallellen til 1900-tallet? Jeg tenker på at store omveltninger og lange kriger gjorde at man måtte omstille seg raskt; russer i går - sovjeter i dag, fri i går - okkupert i dag, gift i går - enke i dag, og det viktigste er allikevel å skaffe mat, ly og varme.

Interessante tanker. Er enig i mye av det du og Koriander skriver her. Mitt inntrykk er at hun prøver å tilpasse seg den absurde situasjonen etter beste evne og at det er selvoppholdelsesdriften som gjør seg gjeldende. Hva skulle hun gjøre? Hun har jo ingen mulighet for å endre disse nye forutsetningen.

Derimot tolker jeg det ikke som at hun lett godtar og takler den nye tilværelsen, men at hun sliter voldsomt, både fysisk og psykisk, at hun føler mye savn, og at omstillingsprosessen tar tid. Tror også det er vanskelig for oss å forestille seg hvordan det ville være å plutselig være overlatt helt til oss selv i naturen, og at du kan ha rett i at det er det som er parallellen til 1900-tallet. Det er nettopp dette tankeeksperimentet med å kaste et moderne menneske alene ut i villmarken samt alle de åpne spørsmålene i romanen som gjør at jeg likte den så godt.

Jeg skrev i et tidligere innlegg i denne tråden at jeg leser det som at veggen som beskytter henne mot døden utenfor, men samtidig sperrer henne inne. Trist mot slutten, da, at det viser seg at døden ikke holder seg på den andre siden av veggen …

Godt tenkt. Jeg tenkte noe av det samme, i hvert fall om barna. I begynnelsen tror jeg nok det var en overlevelsesmekanisme og hun hadde en periode med mareritt hvor hun ble forfulgt av mennesker, men så kom hun seg visst over det. Jeg synes at slutten var litt følelsesløs, 'the next day I resumed my usual work'. Men i begynnelsen av boka leser vi jo at hun ligger søvnløs om nettene etter at Lynx døde, i angst for menn med øks rundt husveggene, og at hun har det veldig ille. Er det hukommelsen hennes som fortrenger hvor ille det egentlig var?