Bokelskere.no

Jeg har nå kommet til side 170 av totalt 200.
Baksidepermen på min utgave sier "The Wall is at once a simple survival story and a disturbing meditation on twentieth-century history". Men jeg klarer ikke å dra paralleller til "twentieth-century history"? For meg handler boka mye om forholdet mellom (hus)dyr og mennesker. Mennesket trenger dyra, ikke minst sosialt, men dyra trenger også mennesket. Om boka sier noe om samfunnet vårt i dag, så går det mer på hvor fjernt de fleste av oss lever fra naturen - hovedpersonen beklager seg gjentatte ganger over hvor lite hun kan om jordbruk, husdyrhold og spiselige vekster. Hvis vi måtte klare oss uten kunnskapen fra bøker, hvor lenge ville vi overlevd under tilsvarende forhold.
Du spør om historien kan tolkes som den moderne sivilisasjons endelikt. Og ja, det er ikke så dumt. Hovedpersonen tror dette er ettertiden etter en katastrofe eller eksperiment. Men, jeg har hele tiden sett for meg at boblen hun lever i er en tidsfelle der tiden har slått knute på seg og håper at hun snart skal våkne opp til nåtiden... Men, ja, jeg er også bevisst på at denne boka antagelig setter seg fore å stille flere spørsmål enn den akter å svare.

Og så er det litt fascinerende hvor tilfredstillende det faktisk er å lese om noen som jobber planmessig og sesongmessig for å få skikk på tilværelsen og overleve. Været, sesongene, rutinene; monotoni men likevel en utvikling.

Jeg må legge til en passasje jeg synes kanskje summerer essenses av boka for meg (s. 142):
"I find it hard to separate my old self form my new self, and I'm not sure that my new self isn't gradually being absorbed into something larger that thinks of itself as 'We'. It was the Alm's fault. It was almost impossible, in the buzzing stillness of the meadow, beneath the big sky, to remain a single and separate Self, a little blind independent life that didn't want to fit in with a greater Being. Once my major source of pride had been that I was just such a life, but in the Alm it suddenly struck me as pathetic and absurd, an over-inflated Nothing."

Det begynner å bli en stund siden jeg leste ferdig boken. Den var lett å lese og interessant selvom den var stillestående.
Det som skremte meg mest ved boken var hovedpersonens evne til å godta denne markante endringen i tilværelsen. Etter kort tid savnet hun ingen, selv ikke sine egne barn. Etter ett år var hun mer opptatt av været og bikkja enn om det fantes andre levende mennesker. Kanskje er det menneskets tilpasningsevne som er parallellen til 1900-tallet? Jeg tenker på at store omveltninger og lange kriger gjorde at man måtte omstille seg raskt; russer i går - sovjeter i dag, fri i går - okkupert i dag, gift i går - enke i dag, og det viktigste er allikevel å skaffe mat, ly og varme.

Interessante tanker. Er enig i mye av det du og Koriander skriver her. Mitt inntrykk er at hun prøver å tilpasse seg den absurde situasjonen etter beste evne og at det er selvoppholdelsesdriften som gjør seg gjeldende. Hva skulle hun gjøre? Hun har jo ingen mulighet for å endre disse nye forutsetningen.

Derimot tolker jeg det ikke som at hun lett godtar og takler den nye tilværelsen, men at hun sliter voldsomt, både fysisk og psykisk, at hun føler mye savn, og at omstillingsprosessen tar tid. Tror også det er vanskelig for oss å forestille seg hvordan det ville være å plutselig være overlatt helt til oss selv i naturen, og at du kan ha rett i at det er det som er parallellen til 1900-tallet. Det er nettopp dette tankeeksperimentet med å kaste et moderne menneske alene ut i villmarken samt alle de åpne spørsmålene i romanen som gjør at jeg likte den så godt.

Jeg skrev i et tidligere innlegg i denne tråden at jeg leser det som at veggen som beskytter henne mot døden utenfor, men samtidig sperrer henne inne. Trist mot slutten, da, at det viser seg at døden ikke holder seg på den andre siden av veggen …

Godt tenkt. Jeg tenkte noe av det samme, i hvert fall om barna. I begynnelsen tror jeg nok det var en overlevelsesmekanisme og hun hadde en periode med mareritt hvor hun ble forfulgt av mennesker, men så kom hun seg visst over det. Jeg synes at slutten var litt følelsesløs, 'the next day I resumed my usual work'. Men i begynnelsen av boka leser vi jo at hun ligger søvnløs om nettene etter at Lynx døde, i angst for menn med øks rundt husveggene, og at hun har det veldig ille. Er det hukommelsen hennes som fortrenger hvor ille det egentlig var?

Ein "meditasjon over 1900tals-historie"? Her lurer eg på om baksidetekst-forfattaren sin trang til å skrive noko som høyrest intellektuelt ut har vunne over dei analytiske evnene. Vi er i det minste to som ikkje klarer å sjå noko som peikar i den retninga. Men klart, det kan jo kome overraskingar på slutten (har kome nesten like langt som deg i boka).

Noko eg har tenkt litt på er kor glad eg har blitt i dei ulike dyra i boka. Haushofer har gjort ein strålande jobb med å setje ord på omsorgen ein kan kjenne for dyr, og det smittar over på lesaren.

Så då får eg setje meg ned og klappe hunden medan eg mediterer over det førre hundreåret sin historie.

Veldig enig med deg! :D