Bokelskere.no

Jeg er i litt over halvveis i The Wall (Veggen), og først og fremst må jeg si at jeg tross den stillferdige fortellerstilen, sluker den! Hører den som lydbok, og oppleseren gjør en mer enn anstendig jobb.

Det første som slo meg når det gjelder handlingen, sammenlignet med de andre jeg har vært med å lese i dystopisirkelen, er at vi ikke får noen forklaring på selve rammen for romanen – på hvorfor og hvordan denne veggen plutselig dukker opp (i hvert fall ikke foreløpig).

Der vi i Kallocain, Overgangen og Salamanderkrigen fulgte utviklingen og forandringene i samfunnet, og i Menneskebarnet i løpet av lesingen fikk en forklaring på hvordan samfunnet har utviklet seg som det har, handler Veggen for en stor del om hovedpersonens liv etter at denne dramatiske forandringen har inntruffet.
En annen variant finner vi i Fiolinane, der vi heller ikke får noen forklaring, men der rammen er satt og hovedpersonen lever sitt liv på søppelfyllinga fra første side.

Jeg hører også via audible, og jeg elsker oppleseren. først ble jeg skeptisk, for hun hvisker nesten. men jeg kom fort inn i det. Jeg elsker å høre på boken mens jeg er trøtt og på vei inn i søvnen. faren er at jeg kan gå glipp av noe.. :-)

Det er litt vanskelig å si noe om boka. lesingen er mer en sjelelig opplevelse enn en intellektuell for meg. hørte akkurat at hovedpersonen betrakter verden utenfor veggen. det må være fryktelig frustrerende å se alt men ikke kunne nå det.

og så lurer jeg på hvor høy veggen er, om det er døden utenfor som gjør at hun innfinner seg med å bli der inne. og hvorfor utforsker hun ikke mer? men som sagt, jeg bare nyter historien videre :-)

Ja, har ikke oppleseren en usedvanlig behagelig stemme?

Det står vel ikke noe konkret om hvor høy veggen er, men den er tydeligvis ugjennomtrengelig. Som jeg skrev i et innlegg lenger nede i tråden, leser jeg det som at veggen beskytter henne mot døden utenfor, men samtidig sperrer henne inne. Må være rimelig frustrerende, ja.

Det stend ein stad at veggen ikkje er høgare enn at ganske lave skyer kan passere.

Takk for korrigeringen, Jostein. Men er ikke den angivelsen en smule upresis – hvor høyt er egentlig det? Litt som å si at noe er høyt som et fjell …

Jauvisst er det upresist, men på den andre sida er det ei særs interessant opplysning (det var forøvrig ikkje meint som nokon korreksjon) for den som ynskjer å spekulere i kva som har gjort ende på livet på utsida av veggen. I og med at veggen ikkje er høgare enn at lave skyer passerer kan ein vel sjå vekk frå spreiing av gift, biologiske våpen eller andre farlege ting via lufta.

På den andre sida så er jo årsaka til katastrofen heilt underordna i denne forteljinga. Det er vel heller slik at forfattaren nyttar denne settinga til å fortelje oss noko heilt anna.

Det virker heller ikke som at veggen påvirker vær/klima på noen som helst måte. Dette irriterer meg litt, kjenner jeg. av en eller annen grunn.

Fenomenet var vel her klart av 'scientifiktiv' kategori, om ikke
vel så allegorisk -?
i full motsetning til det fagmeteorologiske som ble nevnt her
av flykonstruktør Nevil -
der gjaldt det vel coriolis-effekt som bytter fortegn ved ekvator,
gymnaspensum på vår tid omtrent? Ærlig fysikk der.

Men hvilken tillitserklæring fra publikum, klart forskerne kan
beregne og forklare ethvert obskurt fenomen fra Kheops pyramidefelter
til Daniel Brownsk bevegelse i CERN-hadrondansen..
;-}

Sant nok, Jostein. Og som du så riktig skriver, er det uvesentlig hva som har forårsaket katastrofen. Jeg for min del grublet i hvert fall mindre over hva grunnen kunne være her enn jeg gjorde over omstendighetene i for eksempel Leikvolls Fiolinane.

Jeg har kommet til side 60! Jeg tar fullstendig time-out og leser'n i badekaret! Tror jeg fortsetter med det :)
Med overhengende fare for overtolkning, her er mine tanker så langt...:
Jeg synes boka kan leses som et bilde på utvikling av sivilisasjonen. Her "temmes" husdyr, jorden dyrkes og vår heltinne blir - i likhet med de første bofaste jordbruksmenneskene - bundet til jorden og husdyrene sine. Veidekulturen tar slutt. Er det endog en fortelling av bibelske dimensjoner; vår heltinne har nesten glemt sitt eget navn, men jeg tenker kanskje hun heter Eva.. Og lusker det kanskje en slags Adam der ute? En tvilsom Adam som sniker langs vinduene om natten med øks bak på ryggen..?

Jeg synes også det er interessant med dyreperspektivet i denne boka. Siste Aftenposten Innsikt har en artikkel om "Å eie en katt" og det står blant annet at "Domestiseringen av katter startet for cirka 9000 år siden. Med én gang mennesket bosatte seg, begynte vi også å holde dem som husdyr, særlig ettersom de holdt gnagere borte fra korn- og matlagre." Og dessuten at "Mens vi i dag stort sett ser på kveg som produsenter av melk og kjøtt, var én av grunnene til at menneskene i sin tid satte i gang domestisering at man mente de kunne kommunisere direkte med menneskenes sjel. Det ordløse forholdet menneskene hadde med dyr ble verdsatt, og man respekterte dyrene for deres egen skyld og ikke fordi de gav oss smør eller pels eller mat". I The Wall sier hovedpersonen omtrent slik: "jeg trenger katten mer enn den trenger meg".

Og så Mysteriet da; Veggen. Som skiller liv og død. Som religioner skapes av.
"A scientist, a specialist in weapons of destruction, would probably have discovered more than I have, but it wouldn't have been much use to him. For all this knowledge, he could do no different from myself; wait, and try to stay alive."

Nettopp.

Så bra at du drar i gang en diskusjon. Synes du har gjort deg mange og spennende tanker, ikke minst om dyrenes plass i denne lille verdenen bak veggen.

Jeg er nettopp ferdig med boka, så tror ikke jeg skal komme med så mange teorier eller utdypninger foreløpig, bare nøye meg med et par små kommentarer:

Jeg leser det som at veggen som beskytter henne mot døden utenfor, men samtidig sperrer henne inne. Og til det du skriver om at boka kan leses som et bilde på utvikling av sivilisasjonen – kan den tvert imot tolkes som den moderne sivilisasjons endelikt? Litt mer i dystopiens ånd?

Generelt synes jeg Veggen stiller flere spørsmål enn den gir svar. En flott og sterk roman helt etter mitt hjerte!

Jeg har nå kommet til side 170 av totalt 200.
Baksidepermen på min utgave sier "The Wall is at once a simple survival story and a disturbing meditation on twentieth-century history". Men jeg klarer ikke å dra paralleller til "twentieth-century history"? For meg handler boka mye om forholdet mellom (hus)dyr og mennesker. Mennesket trenger dyra, ikke minst sosialt, men dyra trenger også mennesket. Om boka sier noe om samfunnet vårt i dag, så går det mer på hvor fjernt de fleste av oss lever fra naturen - hovedpersonen beklager seg gjentatte ganger over hvor lite hun kan om jordbruk, husdyrhold og spiselige vekster. Hvis vi måtte klare oss uten kunnskapen fra bøker, hvor lenge ville vi overlevd under tilsvarende forhold.
Du spør om historien kan tolkes som den moderne sivilisasjons endelikt. Og ja, det er ikke så dumt. Hovedpersonen tror dette er ettertiden etter en katastrofe eller eksperiment. Men, jeg har hele tiden sett for meg at boblen hun lever i er en tidsfelle der tiden har slått knute på seg og håper at hun snart skal våkne opp til nåtiden... Men, ja, jeg er også bevisst på at denne boka antagelig setter seg fore å stille flere spørsmål enn den akter å svare.

Og så er det litt fascinerende hvor tilfredstillende det faktisk er å lese om noen som jobber planmessig og sesongmessig for å få skikk på tilværelsen og overleve. Været, sesongene, rutinene; monotoni men likevel en utvikling.

Jeg må legge til en passasje jeg synes kanskje summerer essenses av boka for meg (s. 142):
"I find it hard to separate my old self form my new self, and I'm not sure that my new self isn't gradually being absorbed into something larger that thinks of itself as 'We'. It was the Alm's fault. It was almost impossible, in the buzzing stillness of the meadow, beneath the big sky, to remain a single and separate Self, a little blind independent life that didn't want to fit in with a greater Being. Once my major source of pride had been that I was just such a life, but in the Alm it suddenly struck me as pathetic and absurd, an over-inflated Nothing."

Det begynner å bli en stund siden jeg leste ferdig boken. Den var lett å lese og interessant selvom den var stillestående.
Det som skremte meg mest ved boken var hovedpersonens evne til å godta denne markante endringen i tilværelsen. Etter kort tid savnet hun ingen, selv ikke sine egne barn. Etter ett år var hun mer opptatt av været og bikkja enn om det fantes andre levende mennesker. Kanskje er det menneskets tilpasningsevne som er parallellen til 1900-tallet? Jeg tenker på at store omveltninger og lange kriger gjorde at man måtte omstille seg raskt; russer i går - sovjeter i dag, fri i går - okkupert i dag, gift i går - enke i dag, og det viktigste er allikevel å skaffe mat, ly og varme.

Interessante tanker. Er enig i mye av det du og Koriander skriver her. Mitt inntrykk er at hun prøver å tilpasse seg den absurde situasjonen etter beste evne og at det er selvoppholdelsesdriften som gjør seg gjeldende. Hva skulle hun gjøre? Hun har jo ingen mulighet for å endre disse nye forutsetningen.

Derimot tolker jeg det ikke som at hun lett godtar og takler den nye tilværelsen, men at hun sliter voldsomt, både fysisk og psykisk, at hun føler mye savn, og at omstillingsprosessen tar tid. Tror også det er vanskelig for oss å forestille seg hvordan det ville være å plutselig være overlatt helt til oss selv i naturen, og at du kan ha rett i at det er det som er parallellen til 1900-tallet. Det er nettopp dette tankeeksperimentet med å kaste et moderne menneske alene ut i villmarken samt alle de åpne spørsmålene i romanen som gjør at jeg likte den så godt.

Jeg skrev i et tidligere innlegg i denne tråden at jeg leser det som at veggen som beskytter henne mot døden utenfor, men samtidig sperrer henne inne. Trist mot slutten, da, at det viser seg at døden ikke holder seg på den andre siden av veggen …

Godt tenkt. Jeg tenkte noe av det samme, i hvert fall om barna. I begynnelsen tror jeg nok det var en overlevelsesmekanisme og hun hadde en periode med mareritt hvor hun ble forfulgt av mennesker, men så kom hun seg visst over det. Jeg synes at slutten var litt følelsesløs, 'the next day I resumed my usual work'. Men i begynnelsen av boka leser vi jo at hun ligger søvnløs om nettene etter at Lynx døde, i angst for menn med øks rundt husveggene, og at hun har det veldig ille. Er det hukommelsen hennes som fortrenger hvor ille det egentlig var?

Ein "meditasjon over 1900tals-historie"? Her lurer eg på om baksidetekst-forfattaren sin trang til å skrive noko som høyrest intellektuelt ut har vunne over dei analytiske evnene. Vi er i det minste to som ikkje klarer å sjå noko som peikar i den retninga. Men klart, det kan jo kome overraskingar på slutten (har kome nesten like langt som deg i boka).

Noko eg har tenkt litt på er kor glad eg har blitt i dei ulike dyra i boka. Haushofer har gjort ein strålande jobb med å setje ord på omsorgen ein kan kjenne for dyr, og det smittar over på lesaren.

Så då får eg setje meg ned og klappe hunden medan eg mediterer over det førre hundreåret sin historie.

Veldig enig med deg! :D