Bokelskere.no

Det er en stund siden jeg leste ut boken, og jeg strever litt med å finne ut hvorfor jeg likte den så godt. Mye ligger vel i selve skrivestilen og at det skifter mellom fortellerstemme, samtaler og tanker hele tiden slik at det ikke føles kompakt selvom historien i seg selv er tung materie.
Til tross for sine mange feil og mangler var det lett å like personene i historien. Jeg hørte denne uken at et par var i retten, tiltalt for mishandling av sitt barn. Fyllefanter er det overalt. Historien er nok dessverre evig aktuell.
Det var også fint å få litt mer kjennskap til maoriene og New Zealand og det frister med mer lesestoff fra den delen av verden.

Jeg har den samme følelsen som du: Hva er det med denne boka som gjør slikt inntrykk? Kanskje mest det at det er et barn involvert? Eller kanskje at de to sentrale voksenpersonene har fremmedgjort seg sjøl til de grader at de må gjennom en slags skjærsild for å finne "hjem" igjen?

På overflaten kan man fortvile over både Joe og Kerewin: Den ene ute av stand til å kontrollere seg sjøl; den andre så kontrollert at hun bevisst nekter å involvere seg i noe som krever empati og innlevelse.

Er det kanskje på grunn av mysteriet omkring Simons herkomst og hvordan han har havnet i Joes varetekt? Eller mysteriene omkring Kerewins og Joes "frelse"?

Antakelig en kombinasjon av alt dette, pluss skrivestilen og en hel del andre, udefinerbare faktorer. At boka ble refusert av alle de etablerte forlagene, er et mysterium. Og at Keri Hulme ikke har skrevet flere romaner, er et tap for oss lesere, synes jeg.

Men Hulme har skrevet både dikt og noveller. Jeg leste Te Kaihau/the Windeater (riktignok ikke oversatt til norsk) for en del år siden, og likte den godt.