Heldigvis så ligg det i vitskapen sin natur at ein IKKJE skal tru på den som ein religion.
Viser 4 svar.
Det du skriver her er det nok farlig å tro på som et dogme. Det finns mange mennesker som faktisk tror på vitenskapen på en religiøs måte. De får høre at noe er vitenskapelig bevist og dermed tørr de ikke annet enn å tro på det, selv om det kanskje kolliderer helt med deres egne erfaringer.
Det er jo ikke sånn at alt som i den korte vitenskapshistorien en gang har blitt hevdet som vitenskapelig sannhet, aldri senere blir forkastet. Et eksempel på det som jeg kommer til å huske i farten er den "vitenskapelige sannheten" at dyr og spedbarn ikke var i stand til å føle smerte, siden de ikke hadde noen "selvbevissthet",- eller noe sånt. Derfor spilte det liten rolle hvordan de ble behandlet. Tenk hvilke konsekvenser det fikk!!!
No blei eg litt forvirra. Meiner du at det er farleg å tru at dette er i vitskapen sin natur? Eg har vondt for å sjå faren. Eller var det noko anna du meinte?
Men sjølvsagt er eg samd i at ein ikkje skal ha ei religiøs tru på vitskaplege resultat. Det er jo nettopp det eg prøve å få fram. Resultat skal etterprøvast, og dersom dei ikkje tåler etterprøving skal dei forkastast. I motsatt fall er resultatet ei mogleg sanning, i alle fall inntil ei eventuell seinare etterprøving viser noko anna.
Eksemplet du nemner kjenner eg ikkje til, men slik du framstiller det så høyrest det jo ganske horribelt ut. Eg vil tru at folk flest meiner at det er feil at spedbarn og dyr ikkje kjenner smerte, og eg vil tru at denne hypotesen også har blitt vitskapleg forkasta.
Det er bare tull at den foregående teksten jeg skrev skulle røpe noe av handlingen i en bok. Kom nok bare uforvarende borti den knappen.