Bokelskere.no

Mange gode poeng her. :)

Enig i at temaet dødshjelp blir for overfladisk og ensidig behandlet. Savner også innblikk i will her.. For jeg NEKTER å tro at det er et så "lett" valg. Deler av ham må da ha vært usikker, redd, eller i det minste ambivalent

Angående karakterene syntes jeg de fleste blir litt "pappfigurer" som vi ikke blir kjent med sånn egentlig. Anngående det du skriver om Will:
Tenker dog at will UTFORDRET Lou på en ny måte, noe ingen andre har gjort før. Han godtok ikke at hun "bare var", men pushet henne til å gjøre nye ting (klassisk musikk, utenlandsk film, lese bøker, osv). Gjennom sine kritiske spørsmål til henne og gjennom opplevelsene de hadde sammen opplevde hun vel å kjenne en ny form for mestring eller mening, hvilket gav mersmak og troen på at hun kunne noe mer enn å ta tilfeldige strøjobber. Jeg opplevde det iallfall slik ta hun endret synet på seg selv fra å være liten og ubetydelig til å faktisk se å potensiale sitt. Alt det praktiske hun arrangerte for will var også med på denne utviklingen. Heller enn å være passiv og bare ta i mot ordre (fra kjæresten, fra foreldre fra arbeidsgiver zfra søsteren) begynte hun endelig å stå opp før seg selv å ta egne valg..

Ja, man ser jo det hele bare gjennom Lou's øyne (bortsett fra det merkelige korte perspektivbyttet på slutten, der Wills mor og kanskje også noen andre,- har glemt hvem,- er fortelleren). Så vi får jo ikke vite mye om hva Will føler og tenker sånn innenfra ham selv. Selvfølgelig kan det aldri være LETT å bestemme seg for å avslutte livet sitt. Boka kunne vært mer interresant hadde vi fått vite mer om hva han gjennomgår på innsiden. At jeg mener at han er et overfladiskt menneske som har levd et overfladiskt liv betyr ikke at jeg mener selvmordet er lett for ham. Snarere tvert om. Men det var kanskje ikke det du mente å si heller.

Du har nok rett i det du skriver om hvordan Will stimulerer Lou til å bli mindre passiv og mer selvstendig. Det er nok det forfatteren vil fortelle. Men Lou er såpass mye "pappfigur", som du skriver,- at jeg hadde vanskelig for virkelig å få øye på henne også, så jeg behøvde noen til å vise meg det. Takk.

Egentlig ser jeg ikke noe galt i det å "bare være" hvis man er lykkelig med det. Det er så slitsomt når omgivelsene hele tiden forventer at man skal "vise seg fram" og prestere. Men det å bli beordret hit og dit av andre som ville styre ens liv, er selvfølgelig ikke bra.
Men en ting som virkelig er vemmelig er det at Lou liksom vokser nettopp på det at Will og hans liv krymper sammen pga ulykken og hans egen innstilling til funksjonsnedsettelsen den har medført. Hun opplever mestring og mening mye gjennom det at hun får "ta seg av" et annet voksent menneske som ikke lenger opplever mestring og mening. Hennes selvtillit vokser på det at han har blitt så liten og ubetydelig, både i andres og egne øyne.
Det er tydelig at Will er den romanfiguren som man i minst grad forventes å skulle identifisere seg med...