Bokelskere.no

Hei igjen :-) Jeg forsvarer egentlig ikke verket Kontekst spesielt selv om det kanskje kunne virke sånn. Jeg forsøkte å peke på hvor komplekst norskfaget er sett i lys av læreplaner og dagens samfunn (og det er en god del mer enn det jeg skrev om som er med i læreplanene).

Forlaget har nok selvsagt forsøkt, med Kontekst, å dekke behovet ift læreplanene. Verden går raskere og raskere fremover, så at det nå, etter en del år, trengs et nytt læreverk er nok naturlig.

Innholdet i læreplanene, altså hva som er med på å styre undervisningen, er jo et politisk spørsmål.

Først: Som du kanskje så, oppdaget jeg til sist at mens "Fabel 8-10" hører hjemme hos Aschehoug, er det Gyldendal som står bak "Kontekst 8-10". Følgelig var det nok en feilslutning av meg at Fabel erstatter Kontekst. (Selv om det er mulig at det er det som vil skje i skolen?)

Nå har jeg fått bladd litt i begge verkene på nett. Og de ligner mye på hverandre, i alle fall ved det overfladiske første-møtet. Jeg tar derfor sjansen på å ta utgangspunkt i at de to verkene representerer "nåtidens norskpensum" - kanskje sågar "nåtidens lærebøker i grunnskolen". Det er mye som er tiltalende ved Fabel og Kontekst - da tenker jeg på presentasjonsformen. (Likevel: for meg blir det i overkant visuelt rotete, men dét kan naturligvis skyldes at det ligger noen tiår mellom meg og målgruppen...) Men jeg stusser litt ved at meta-innhold tar veldig mye plass i åttendeklasse-bøkene - det blir veldig mange forklaringer av typen "her skal du lære ditt og datt, og dette er måten du skal lære på og tenke på".

Jeg er for all del ingen motstander av at elever (og alle vi andre!) skal ha et bevisst forhold til egen læring, oppøve gode kommunikasjonsferdigheter og bevissthet om argumentasjonsteknikk, og så videre. MEN jeg synes det ser ut som om det blir mye teori og pedagogikk som skal presses ned over ørene på tretten-/fjorten-åringer. På det punktet følger jeg dermed Knut Hoem (som altså skrev kronikken som dette startet med). Jeg tok meg ikke tid til å granske lærerveiledningene som hører til lærebøkene jeg tittet på, men jeg heller mot at slik "meta-undervisning" fortrinnsvis bør formidles direkte fra læreren, og ikke på hovedplass i åttendeklassepensum? Jeg har ingen bombastisk konklusjon med to streker under, men for meg blir de bøkene jeg tittet på, temmelig rotete og mindre "norskbøker" enn "pedagogikk- og kommunikasjonsteori-bøker".

Skolene har ingen nytte av, og kjøper neppe inn, læreverk som ikke dekker læreplanene, så disse bøkene tar nok mål av seg til å hjelpe elevene ift de læringsmålene som myndighetene har fastsatt i fagplanen.

Lærebøkene kan ikke ta opp absolutt alt, men skal i større grad kunne være veiledende eller dekkende. Det er heller ikke meningen at elevene skal/må følge eller lese hele verket! Bøkene kan bl.a fungere som oppslagsverk. Lærerne står fritt til å trekke inn pensum-relevant stoff på helt andre måter selv om de benytter et slikt verk - det er i grunnen helt nødvendig at de gjør det og levendegjør faget på en rekke andre måter enn å kun forholde seg til læreverket. En god norsklærer er ikke slave av ett læreverk, men spiller på flere strenger og bruker konkrete og praktiske eksempler og øvelser (så elevene skal ikke druknes i teori).

Når det gjelder Hoem, så reagerte jeg blant annet på at det virker som om han tror at læringsmål og skole burde være det samme nå som da han gikk på skolen. Det blir helt feil. Det virker ikke som om han har innsikt i hva dagens norskfag består i. Siden du nevnte kommunikasjon: forståelse av ulike typer kommunikasjon en av mange viktige deler av faget.

Kravene som møter elevene gjennom studier og arbeidsliv i dag er ikke de samme som da han gikk på ungdomsskolen. Slik er samfunnet blitt, og man kan like det eller ikke. Personlig ser jeg ingen grunn til å være nostalgisk og heier heller på at verden, og elevenes faglige muligheter, går fremover :-)