Bokelskere.no

Eg blei oppriktig litt glad eg no, når eg las at det fins fleire enn meg som ikkje lovpriser denne boka. Eg las ho og trudde nesten det var noko i vegen med meg då eg ikkje vart særleg "rørt". Eg las boka ferdig, så elendig var ho ikkje - men verkeleg ikkje noko høydare. Ein svak tre-ar på mi terning. Har forsøkt meg på fleire av Jojos bøker, utan å bli særleg imponert. For meg er språket eit stort minus. Skildringar av typen "Han hadde blå øyne og en brun frakk" - høyrer ikkje heime i vaksenlitteratur. Det er slik som vert skriven av barneskule-elevar. Greit nok med ein beskrivelse her og der, men slike "unyttige" og tomme skildringar er det massevis av. Har ingenting i mot beskrivelser, men eg meiner at dei i god litteratur skal ha ein betydning - (f.eks: "Da han stirret på meg med de blå øynene, fikk det meg til å tenke på at....xxxx" osv - altså at det får ein betydning for teksten, og ikke berre eg beskrivelser som ikkje har noko å seie for boka.) Ellers er klisjé-bruken såpass høg at det kanskje er ein slags rekord? Syntes også det blir mykje "overforklaring" - eg treng ikkje lese TRE nesten identiske setningar for å skjønne at karakteren vert lei seg når hu finn ut av Wills dødsønske.

Eg forsøkte å lese ei av bøkene hennar på engelsk for å sjå om det kanskje var oversettinga som påverka språket negativt. Det var det altså ikkje. Likte verken den norske eller engelske forfattar-stemma. Har lese; "Et helt halvt år", "Den ene pluss ene", "Etter deg" og "Girl you left behind" og har kvar gong ergra meg over dei samme tinga; språket, kilsjéane, manglande djubde hos karakterane (ikkje at dei nødvendigvis er overfladiske, men saknar at karakterene er meir utvikla, at dei har meir personlighet som vi som lesare kan bli kjende med), forutsigbarhet, og pinleg tørr humor.

Dette blei plutseleg veldig negativt og nesten agressivt ... huff då! Haha! Har nok hatt Jojo-frustrasjonen godt gøymd inni meg i lang tid, og no kjem det ramlande ut av sjela, usensurert og hulter til bulter. Og så får eg opprektig dårleg samvit av å gje slik negativ kritikk som dette, og nettopp derfor brukar eg sjeldan å anmelde "dårlege" bøker. Eg trillar høge terningkast og skriver positivt om bøkene eg likar, mens dei som ikkje faller i smak blir skjøvet under teppet og gøymd bort! Hehe. Lettare å ikkje forhalde seg til dei og late som om eg aldri las dei, enn å gje dårleg kritikk. Deler av meg tenker liksom at eg må vere snill med forfattaren, at det finnes ei lita 1%-sjanse for at det eg skriv kan nå den stakkars forfattaren.

Tror ikke du trenger å synes så veldig synd på denne forfatteren. Hun er jo ikke akkurat noen stakkarslig type som sitter der alene og ikke får solgt bøkene sine! Man har jo kunnet lese i årevis nå om at særlig "Et helt halvt år" har blitt en VERDENSSENSASJON osv som ligger på toppen av bestselgerlister over hele verden og så enormt oppskrytt som den er, ville det da ikke bare være positivt om en liten prosent negativ kritikk skulle nå fram til henne? En forfatter må jo regne med at folk har forskjellige meninger om det de skriver, hvordan skal de ellers kunne utvikle seg?
Selv har jeg ikke det minste dårlig samvittighet over hvor sterkt jeg misliker denne boka og ikke over å skrive om det heller. Dvs hadde det ikke det vært for at den har blitt så enormt populær skulle jeg nok velge å forbigå den i stillhet, men siden min hovedkritikk går ut på at den har et dårlig menneskesyn er det nettopp populariteten som skremmer meg, og nettopp den som maner meg til å lufte min kritikk.
Så jeg har skrevet noen sterkt kritiske innlegg om den i det siste.
Enig i alt du skriver om språket, klisjeer og flate romanfigurer, men innholdet er verre.
Jeg mener ikke at ingen bør ta assistert selvmord. Er man f eks døende med sterke smerter, så kan jeg godt forstå at man søker om det. Men i boka virker det nærmest som om hvem som helst med store lammelser vil og bør (!) få det innvilget. Om Will vil få sin søknad innvilget eller ikke er liksom ikke noe tema en gang.
Og han er ung og sterk og rik. Han har mye større sjanser for å kunne få et bra liv enn mange andre i lignende situasjon. Det virker som om det først og fremst var egoet hans som fikk seg en trøkk pga ulykken. Han kan ikke agere supermann mer og derfor vil han ikke være med lenger, men velger selvmord. Da er det at jeg får veldig vanskelig for å forstå hvordan en så selvsentrert og såpass negativ person i så høy grad kan inspirere en annen (Lou) til å få så mye mer ut av livet! Det er absolutt ikke troverdig.
Lou's første kjæreste Patrik og Will er egentlig veldig like. De er like kropps- og egofikserte. Like umodne. Forskjellen er bare at den ene er fra arbeiderklassen og den andre fra overklassen. Ga Will egentlig noe mer til Lou enn Patrik gjorde, annet enn at hun arvet pengene hans?
Hva mener DU?

Mange gode poeng her. :)

Enig i at temaet dødshjelp blir for overfladisk og ensidig behandlet. Savner også innblikk i will her.. For jeg NEKTER å tro at det er et så "lett" valg. Deler av ham må da ha vært usikker, redd, eller i det minste ambivalent

Angående karakterene syntes jeg de fleste blir litt "pappfigurer" som vi ikke blir kjent med sånn egentlig. Anngående det du skriver om Will:
Tenker dog at will UTFORDRET Lou på en ny måte, noe ingen andre har gjort før. Han godtok ikke at hun "bare var", men pushet henne til å gjøre nye ting (klassisk musikk, utenlandsk film, lese bøker, osv). Gjennom sine kritiske spørsmål til henne og gjennom opplevelsene de hadde sammen opplevde hun vel å kjenne en ny form for mestring eller mening, hvilket gav mersmak og troen på at hun kunne noe mer enn å ta tilfeldige strøjobber. Jeg opplevde det iallfall slik ta hun endret synet på seg selv fra å være liten og ubetydelig til å faktisk se å potensiale sitt. Alt det praktiske hun arrangerte for will var også med på denne utviklingen. Heller enn å være passiv og bare ta i mot ordre (fra kjæresten, fra foreldre fra arbeidsgiver zfra søsteren) begynte hun endelig å stå opp før seg selv å ta egne valg..

Ja, man ser jo det hele bare gjennom Lou's øyne (bortsett fra det merkelige korte perspektivbyttet på slutten, der Wills mor og kanskje også noen andre,- har glemt hvem,- er fortelleren). Så vi får jo ikke vite mye om hva Will føler og tenker sånn innenfra ham selv. Selvfølgelig kan det aldri være LETT å bestemme seg for å avslutte livet sitt. Boka kunne vært mer interresant hadde vi fått vite mer om hva han gjennomgår på innsiden. At jeg mener at han er et overfladiskt menneske som har levd et overfladiskt liv betyr ikke at jeg mener selvmordet er lett for ham. Snarere tvert om. Men det var kanskje ikke det du mente å si heller.

Du har nok rett i det du skriver om hvordan Will stimulerer Lou til å bli mindre passiv og mer selvstendig. Det er nok det forfatteren vil fortelle. Men Lou er såpass mye "pappfigur", som du skriver,- at jeg hadde vanskelig for virkelig å få øye på henne også, så jeg behøvde noen til å vise meg det. Takk.

Egentlig ser jeg ikke noe galt i det å "bare være" hvis man er lykkelig med det. Det er så slitsomt når omgivelsene hele tiden forventer at man skal "vise seg fram" og prestere. Men det å bli beordret hit og dit av andre som ville styre ens liv, er selvfølgelig ikke bra.
Men en ting som virkelig er vemmelig er det at Lou liksom vokser nettopp på det at Will og hans liv krymper sammen pga ulykken og hans egen innstilling til funksjonsnedsettelsen den har medført. Hun opplever mestring og mening mye gjennom det at hun får "ta seg av" et annet voksent menneske som ikke lenger opplever mestring og mening. Hennes selvtillit vokser på det at han har blitt så liten og ubetydelig, både i andres og egne øyne.
Det er tydelig at Will er den romanfiguren som man i minst grad forventes å skulle identifisere seg med...