Jeg-fortelleren, den tidligere barnehjemsgutten Lionel Essrog, har Tourettes og jobber i firmaet til den annenrangs mafiabossen, Frank Minna, som driver en kombinasjon av limousinservice og detektivbyrå Det var ikke først og fremst handlingen som fascinerte meg, for den var ganske tynn, men det at romanen er et sprudlende oppkomme av språklig overskudd og oppfinnsomhet.
Og så inneholder den et vel av referanser til Prince, ikke minst TAFKAP – The Artist Formerly Known as Prince – heller ikke noe minus for min del :-)
Et lite eksempel:
«That's that crap Danny listens to,» said Minna. Danny was code for too black.
I knew I had to own that song, and so the next day I sougt it out at J&R Music World–I needed the word «funk» explained to me by the salesman. He sold me a cassette, and a Walkman to play it on. What I ended up with was a seven-minute «extended single» version–the song I'd heard on the radio, with at four-minute catastrophe of chopping, grunting, hissing and slapping sounds appended–a coda apparently designed as at private message of confirmation to my delighted Tourette's brain.
Prince's music calmed me as much as masturbation or a cheeseburger.
Hørte denne på lydbok og oppleseren, Geoffrey Cantor, gjorde en mer enn anstendig jobb.
Vaklet mellom en firer og en femmer på terningen her, og landet til slutt på en solid firer.
Sist sett
