Det er mye som er åpent for tolking ja - akkurat den siste der (Alles ist gut) velger jeg å se positivt. Hun har noe å se frem til, kontakten med sønnen nå. Det som skjedde helt i slutten som en slags epilog, kan også tolkes på flere måter - enten at den sykdommen ikke er så lett å kvitte seg helt med til tross for medisinering, at hun kanskje tenker at det var Irfam (eller hva han nå het - har bare lyttet jeg) som hele tiden hadde sendt lappene, og som nå også sendte en. Eller hun skjønte kanskje at hun hadde vrangforestillinger, og at Irfam virkelig prøvde å sende en oppmuntrende hilsen med maten ....., eller, eller, eller - hun fantaserer igjen. Denne romanen synes jeg var meget god, både i komposisjon, persongalleri og ikke minst velskrevethet. (Elskede Poona er den Fossum-boken jeg har likt minst)
