Da jeg ble tilsendt denne boken av Aschehoug, ble jeg kjempefornøyd og kastet meg over den med det samme. Jeg er rimelig svak for bøker med handling tilknyttet Spania og latin-Amerika, det er ingen hemmelighet. Dessuten har boken et nydelig cover, don't cha think?
Det hele begynner svært lovende. Franske Carole Martinez' språk er veldig poetisk, malende og svulmende, noe som både kan være positivt eller negativt. Positivt om man liker slikt, negativt om man finner et slikt rikt språk uutholdelig å lese. Til å begynne med var det bare positivt.
Vi følger hovedpersonen Frasquitas liv gjennom flere synsvinkler i løpet av boka. Av sin mor får hun et magisk skrin som har gått arv i arv i årevis, og etter en lang tids prøvelse får Frasquita åpne skrinet. Der finner hun sysaker – Frasquita er nemlig en mester i sying og brodering. Etterhvert blir hun gift, og får mange barn. Mannen hennes, José, er litt av en skrue, og en dag i sin galskap spiller han henne bort til en av byens menn. Derfor velger Frasquita å flykte, og tar med seg alle barna på en lang ferd gjennom Spania. Underveis treffer de mange forskjellige mennesker, og opplever mye, både fæle og overnaturlige. Til slutt blir familien tvunget til å slå seg ned, og innen den tid har Frasquita født enda et barn. Hvert av barna hennes har spesielle evner, og alle døtrene har når tiden har vært inne, fått åpne skrinet med det rare og hemmelige i. Til slutt før Frasquita, og fortellingen blir fortalt videre av hennes yngstefødte, Soledad. Hun forteller i bokens tredje og siste del om skjebnen til hennes mange søsken, og helt til slutt tar hun en avgjørelse om det hemmelige skrinets skjebne.
Egentlig ble jeg skuffet over Det broderte hjertet. Jeg synes boken begynte vakkert, både i språk og handling. Men mot slutten syntes jeg det hele ble for pompøst og rart. Kanskje det er fordi jeg ikke er flink nok til å forstå allegorier? Jeg klarte i alle fall ikke å tyde om Soledads søskens skjebne var allegoriske eller bare overnaturlige. Var de overnaturlige synes jeg det ble litt for sært, og var de allegoriske klarte jeg ikke å se hva det egentlig skulle bety. Og slutten likte jeg ikke. Jeg synes slutten bare ble oppramsing, og nesten bare triste skjebner – uten at jeg skal si noe mer om det. En annen ting jeg ikke likte var at kapitlene var korte. Når en bok er på omtrent 400 sider blir det nesten kjedelig og ”slitsomt” når kapitlene ofte bare er på et par sider. Jeg følte at jeg leste og leste, men at jeg ikke kom noen vei. Likevel hadde jeg også en positiv leseopplevelse, selv om det kanskje ikke virker slik Selv om språket til forfatteren ble litt vel mye til tider, er det samtidig veldig vakkert. Mange av de små historiene er både fine og morsomme, og persongalleriet er stort og interessant. Jeg tror ikke dette er en bok for alle, men selv om jeg egentlig ikke akkurat vil anbefale den videre, vil jeg heller ikke forsøke å stoppe de som vil forsøke seg på den.
Terningkast 3-4.
Sist sett
