Bokelskere.no

Skal også jeg driste meg inn i filosofien …

Mot slutten av boken møter vår mann Desiderus igjen sin gamle læremester Constantino (side 232). Munken Egidio opplyser: «… bror Constantino var platoniker (…) – Som deres nåde vet, er det en tvilsom sak for en dominikaner. Siden Thomas Aquinas knyttet ordenen til Aristoteles, har det vært nesten umulig for en avviker å bli hørt, enn si tatt alvorlig.»

Vi får altså vite at det var en strid mellom de som støttet Platons ideer, og de som støttet Aristoteles. Dominikanerordenen var blant sistnevnte.

«Han (Constantino) brukte år av sitt liv på å prøve å forene det platoniske og det aristoteliske verdensbildet, så sitt helhetssyn briste og et stadig større svelg åpne seg mellom ånd og materie. Han spådde med dyster røst at den aristoteliske materialismen ville erobre verden og en jernhard lovmessighet senke seg over all tenking. Hvor ville det bli av naturens sjel, spurte han sørgmodig ut i tomme luften, denne evige skaperkraften i alle ting som Platon kalte idéen, de gamle romerne genius, og som de troende kalte Gud?»

Kapitlet avslutter:
«I antikkens ånd omtalte han (Constantino) helst guddommen i flertall og foretrakk å kalle den evig ynglende skaperkraften for naturen. Hans sammenstøt med prioren var mange, og selv om han hver gang gikk ut av dem i triumf, ble hans stilling i klosteret mer og mer usikker. (…) Det ble visket i lønngangene om at han var en frafallen, og at han i dypet av sin sjel var en overbevist hedning.»

Dette kan jeg lite om og synes er relativt vanskelig å få et klart bilde av.

Det hadde vært interessant om noen av dere vet mer om dette. Kan vi for eksempel finne igjen Hobæk Haffs grunnsyn hos noen av disse filosofene? Identifiserer forfatteren seg med platonikeren Constantino?

Du verden hvordan disse bøkene kan føre oss over i de mest uforutsigbare (og spennende) områder! Nå fikk du meg jammen til å plukke fram Arne Næss' filosofihistorie fra Exphil (i stedet for Wikipedia), og jeg ser at dette faktisk var pensum en gang for leeeenge siden. Vanskelig da, og ikke mindre vanskelig nå. Det er til stor trøst at den godeste Arne Næss sier at det skal være vanskelig å forstå - hvis det bare er tanker som vi allerede har vært inne på selv tidligere, så er det neppe snakk om store tenkere :))

Mitt forsøk på en kortversjon i forhold til problemstillingen i boka, er at Platon ser for seg en ideell ideverden som vår erfaringsverden er et slags skyggerike av, "med lavere virkelighetsgrad". Aristoteles var uenig med Platon med hensyn til idelæren. Han mente at det er de enkelte ting som eksisterer. Det finnes fellestrekk ved ting, men ingen selvstendig ideverden.

Jeg er usikker på om forfatteren identifiserer seg helt med platonikeren, men hun er antakelig nærmere Constantino enn Aristoteles? Kanskje noen bokelskere som er godt oppdatert på filosofi kan komme med noen kommentarer på dette?