Om få dager tar jeg en frakoblet periode på et par uker, så jeg blir ikke med i sluttspurten. Derfor skriver jeg ned noen tanker jeg har nå, etter å ha lest ut boka. Skal prøve å finne tråden igjen når jeg er tilbake i hverdagen.
«Jeg er et menneske, og intet menneskelig skal være meg fremmed.» Sitatet er velkjent og stammer fra den romerske komediedikteren Terents, som levde et par hundreår før vår tidsregning. Jo mer jeg leser av Bergljot Hobæk Haff, desto mer får jeg følelsen av at hun levde og skrev i samsvar med dette livsmottoet.
Det samme kan man neppe si om hovedpersonen i Renhetens pris. Oppvokst som han er blant munker, geistlige og lærde er han fullstendig uvitende om befolkningens skikker og uttrykksmåter, og alt det dagligdagse og folkelige han møter på sin veg, tolker han glatt som djevelens verk. Han har svært tidlig i livet besluttet å være seg sjøl nok, og avviser alt og alle som prøver å nærme seg på det menneskelige plan. Det er ikke lett å finne formildende trekk ved denne sjølrettferdige outsideren, men valget av hovedperson er mer eller mindre typisk for Hobæk Haff: Hun velger seg tapere og utstøtte – til og med slike som er utstøtt ut fra det de tror er egen fri vilje.
Desiderius er ingen sympatisk person. Ikke engang da han skjønner at han har lidd nederlag, tar han noe oppgjør med seg sjøl. Riktignok tyr han til ekstreme tiltak for å gjenopprette sin egen «renhet», men gir likevel aldri slipp på sin egen utilnærmelighet og menneskeforakt.
Denne boka leste jeg for mange år siden og likte den godt, delvis fordi selve historien var spennende, delvis fordi den tegnet et godt tidsbilde og ga rikelig anledning til sympatier og antipatier. Denne gangen har jeg prøvd å konsentrere meg om historien til Desiderius, og innser nå at det er denne skjebnen forfatteren har ønsket å formidle. Hva skjer med et begavet menneske som så å si fra fødselen av isolerer seg fra all menneskelig kontakt og sympati? Som har som sitt eneste mål å bli best på alle områder, uansett hvor mange han må tråkke på? Som trass i alle hint og advarsler tviholder på at det er han som har rett og alle de andre som er frafalne?
Det er ikke lett å mobilisere noen særlig sympati for inkvisitoren her, men jeg må innrømme at skildringen av livet hans fra fødsel til død har gjort et sterkt inntrykk. Han betaler en høy pris for å beholde illusjonen om renhet.
Når historien i tillegg er fortalt i et flytende og prikkfritt språk og med både humor og ironi, er jeg solgt. Sekser!
Takk, alle samlesere, for at dere stemte fram denne og ga meg muligheten til å lese den med nytt blikk! Jeg håper noen av dere kanskje har fattet interesse for en av våre mest særpregede nåtidsforfattere og vil lese mer av henne.
