Bokelskere.no

Spania skilte seg fra andre områder ved at inkvisisjonen fra 1400-tallet var et statsanliggende (initiert av Ferdinand og Isabella) og ikke sprang ut fra kirkelige ønsker. Fra pavelig hold var det en viss motvilje mot å gi samtykke til slik statskirkelig virksomhet.

Dessuten var det visst ikke så vanlig at inkvisitorene beskjeftiget seg med "privatmoralske" affærer - hensikten var i hovedsak å renske ut jøder og muslimer. Hekseprosesser var det for eksempel svært få av før i seinere århundrer, både i Spania og ellers i Europa.

Men "vår mann" Desiderius er nok ekstra nidkjær i tjenesten; allerede tidlig i boka blir det jo klart at han ikke går av vegen for å intrigere seg til fordeler som kan fremme karrieren hans.

Et lite, men forhåpentligvis tankevekkende sidesprang.

I sommer besøkte jeg Steilneset, Minnested for de trolldomsdømte i Vardø (jeg kommer aldri mer til å ta ordet heks i min munn om disse menneskene). Det var en gripende opplevelse. Minnesmerket fremsto svært enkelt; en lang, smal og mørk korridor og utenfor den en brennende stol. Ingen oppslag, inngangspenger eller, gud forby, salgsboder.

I den mørke korridoren fantes et minne over hver av de 111 kvinnene og 24 mennene som ble dømt for hekseri og brent i Finnmark fra 1600 til 1692. En liten glugge, en naken lyspære og et oppslag. Teksten på oppslaget er en transskripsjon av de gamle rettsdokumentene, utført av historiker Liv Helene Willumsen. Her kunne jeg for eksempel lese at Christen Skredder var anklaget for å ha praktisert trolldom sammen med samen Morten Olsen. Begge var videre anklaget for å kastet en dødelig forbannelse over embetsmannen Hans Olsen Kofoed. Både Christen Skredder og Morten Olsen ble dømt til døden på bålet. Deres eiendeler tilfalt Kongen.
Det samme går igjen i svært mange av rettsdokumentene. Den dømte er gjort til syndebukk for plager, ulykker og død som rammer en annen. Anklagene fremstår nærmest som påskudd. Mange har tilstått – etter å ha blitt torturert i kjelleren i Vardøhus festning.

Hvorfor ble hekseprosessene så omfattende i Finnmark? I kulde og mørke, langt mot nord og «utenfor folkeskikken» er det kanskje ikke så rart at disse tankene fikk spre seg. Her er også hull i fjellet, som skulle være direkte nedganger til helvete. Viktigere er det å se på prosessene som en religionskrig. Kirkens og kristendommens kamp mot den gamle folketroen, som det fantes rikelig av i nord. Prester og embetsmenn mot kvinner og menn som praktiserte gammel folkemedisin, ikke innrettet seg etter kirkens bud, eller var kommet på siden av samfunnet på en eller annen måte.

Vår «inkvisisjon» var virksom snaut hundre år etter at jeg-personen i Renhetens pris utfører sin tjeneste så nidkjært. Marit skriver at hovedhensikten i Spania var å renske ut jøder og muslimer. Det får vi tidlig hint om. Klosterets priorinne selger gavene fra dona Beatrize’s for en slikk og ingenting; «smykker av en så skremmende skjønnhet at enhver kunne se at de ikke var tilvirket av kristen hånd». De hadde noe østerlandsk over seg. Den slu juvelereren «stilte priorinnen overfor valget mellom å bli under den mauriske svøpe eller å skille seg av med smykkene til spottpris».

I Spania hadde de jøder og maurere; i Finnmark hadde de samer. Begge steder innebar det skikker og tradisjoner som ikke gikk i takt med kristendommen, slik makthaverne tolket den, og som kunne smitte over på folket. Etter hvert ble jo alle slags avvik fra den slagne landeveg sett på med mistenksomhet og straffet på ymse vis. De fleste nasjoner har ei grum fortid å se tilbake på.

Det virker som du har hatt ei utbytterik reise i nordområdene!