Bokelskere.no

Jeg takker gudene (og mine foreldre, for den saks skyld) for at jeg ikke vokste opp i en blokkbebyggelse. Vel var jeg stille og beskjeden i barndommen, men vi var liksom ikke så gærne vi ungene i min vesle hjembygd. De fleste barna bodde på gårder spredt omkring, med såpass stor avstand at det ikke var naturlig å henge sammen uten at foreldre kjørte og hentet. Unntatt barna i boligfeltet, da. De var liksom litt større og kulere enn oss andre. Jeg ser ikke bort ifra at de ble mer erfarne enn oss som hang i skjørtene til mor. Eller som i mitt tilfelle: hjemmesydde, fornuftige bukser. Jeg er da tross alt barn av min tid. I alle fall hørte jeg troverdige rykter om en brennende trehytte i skogen mellom oss og boligfeltet. Større skandaler var det trolig ikke.

Handlingen i Skyskraperengler skjer nesten 20 år før min tid, og er hentet fra forfatterens egen oppvekst i en av Norges aller første drabantbyer: Bøler. Folk fra alle kanter av landet ble stablet sammen i høye blokker og etablerte sitt eget univers, sitt eget samfunn. Det blir noe helt spesielt når så mange jobber og bor sammen på et lite område. Man kommer tett inn på hverandre, man kjenner hverandres hemmeligheter. Barna får reserveforeldre i hver oppgang, og alle passer på alle. Helt til det går galt og beskyttelsen går over til ansvarsfraskrivelse.

Skyskraperengler er en klassisk oppvekstroman, og bokens jeg-person heter Tove Nilsen. Med andre ord, boken er mer eller mindre selvbiografisk. Et virkemiddel som stort sett bestandig er vellykket, siden man bevisst eller ubevisst undres over hva som er fakta og hva som er fiktivt. Denne boken er intet unntak. Tove har to venninner i samme oppgang, Siri og Rita. Sammen og hver for seg strever de med overgangen mellom barn og voksen, gjengmentalitet, tvilsomme rollemodeller og drømmen om løsrivelse. Selv om jeg var langt fra påtenkt på den tiden, er gjenkjennelsesfaktoren likevel stor, takket være rikholdig nostalgiske detaljer.

Boken er ført i en humoristisk penn, selv om det er nok av hendelser som får deg til å rynke på nesa. Boken er kanskje litt for ærlig for voksne, ingen foreldre liker vel å tenke tilbake og huske alle detaljer fra tidlig pubertet. Jeg tenkte i alle fall ”uff” opptil flere ganger underveis… Heldigvis smilte jeg desto flere ganger. Boken er til forskjell fra andre oppvekstromaner relativt tynn, rundt 180 sider, altså absolutt overkommelig.

Hvordan jeg greide å gå glipp av denne boken da jeg selv var på denne alderen er uforståelig, og den har i mange år ligget på dårlig samvittighetslisten min. Det fungerer heldigvis bra i voksen alder også, selv om jeg nok ville vært mer begeistret for 20 år siden. Har den så tålt tidens tann? Slang-uttrykkene er utdaterte og det meste er sjarmerende grunnet det nostalgiske, men tankene og opplevelsene til bokens personer kan alle 12-åringer uansett årstall relatere seg til. Formodentlig vil det også være spennende for dagens pubertale å få et innblikk i foreldregenerasjonens oppvekst. Dessuten, som vi sier i min lille hjembygd: Kua gjemmer ofte at den selv har vært kalv. Boka funker for både voksne og barn.

OBS! Anbefales ikke for foreldre med barn i alderen 9-14 grunnet overhengende fare for overbeskytting og panikkanfall.

Kan trøste deg med at de fleste av oss som vokste opp i Oslos drabantbyer på den tia (og litt seinere)hadde en nokså udramatisk og vanlig oppvekst. Men boka er god, mye gjenkjennelse uansett oppvekstmiljø vil jeg tro. Anbefaler absolutt å lese de påfølgende bøkene.

Underholdende bok, og jeg får lyst til å fortsette med de andre om Tove og Goggen. Jeg kjenner ikke igjen stort fra min egen barndom og tidlige ungdom, men så var jeg jo også av den litt stille og forsagte typen. Kropp og mensen og sånt snakket vi iallfall ikke om.... Men - jeg kjente jo til jenter som var adskillig mer "på hugget" og tøffere enn jeg var.

Hehe... Høres ut som vi var rimelig like som barn ;) Har siden dette lest både Skyskrapersommer og G for Georg. Serien blir bare bedre og bedre. Goggen har sneket seg inn i litteraturhjertet mitt, og jeg nekter å slippe ham ut igjen.

Jeg takker gudene (og mine foreldre, for den saks skyld) for at jeg ikke vokste opp i en blokkbebyggelse.

Jeg må si det er ganske trist at når du har lest denne boka, så er dette fordomsfulle utsagnet det du åpner vurderingen av boka med.

Takk for konstruktiv tilbakemelding ;-)

Må si meg helt enig med deg der! Jeg vokste selv opp i ei lita bygd, men syns likevel gjenkjennelseseffekten da jeg leste boka, var stor! Som Eli selv er inne på, i blokka kommer man tett innpå hverandre, alle kjenner alle (m/ hemmeligheter)osv; dvs på mange måter akkurat som på landet...