Bokelskere.no

Hvorfor er det sånn at noen kan tilbringe flere timer oppslukt i en god fortelling, mens andre får kramper bare ved tanken på å åpne noe som ser ut som en bok?

Selv tror jeg at lese-interressen kommer av at foreldrene mine leste mye for meg da jeg var mindre, og at jeg nå bruker bøkene som en måte å koble av fra hverdagen på.

Hvorfor ble dere leseløver?

Mamma leste alltid for min søster og meg da vi var små, og vi elsket det.

Men det er bare jeg som har fortsatt å lese selv, min søster leser ikke i det hele tatt.

Jeg har alltid lest for barna mine. Nå er de 10 og 12 år og har jaget meg ut av sengen og lesekosen; de sluker bøker på egenhånd, begge to. Min søsters ene sønn er også en bokorm, mens den andre knapt nok vet hva en bok er.

Jeg tror det har litt med at både min mann og jeg leser mye, at vi har en stor bokhylle som vi stadig er bortom for å hente noe i. Og ikke minst at vi snakker om hva vi leser: hva leser du for tiden; hva handler den om; er den god; hva er det som er bra/ikke bra, evt?

Bøker og lesning er en naturlig del av hverdagen.

...men sånn var det jo for min søster og meg, også, så det er nok antakelig helt andre ting som spiller inn. :-)

Forskning i USA viser jo at ungdommen leser veldig lite sammenliknet med før. Grunnen skal være at det er "kjedelig", mens man antar at den egentlige grunnen er at de har blitt bombartdert av inntrykk fra barnsben av (her har nok det kommersielle markedet sitt å svare for) og har vanskelig for å forkusere på en ting eller la seg underholde av noe så tregt som lesing. De er nok flinke til å multitaske, men å fordype seg i en tekst sliter de med. Konsekvensene av dette kan man jo bare ane konturene av.

Vi har lært å lese på fritiden. Det er jo ingen selvfølge. Mye lesning er jobb- eller skolerelatert, ubehagelige plikter vi sliter oss gjennom. Hvorfor skulle den samme aktiviteten være noe å bruke fritiden på? Det er ikke naturlig, jeg tror det er en tillært smak. Jeg tror også at det ikke er nok å lære det en gang, vi må lære det om igjen på forskjellige stadier i livet.

Første gang vi lærer det er vel når vi blir lest høyt for som små barn.

Andre gang vi lærer det er når vi har lært å lese selv. For mange går jo de to opplevelsene i ett, vi knekker "lesekoden" ved å lese noe morsomt eller spennende.

Tredje gang vi lærer det er når vi går fra barn til ungdom, og vennenes aksept av det vi holder på med blir altoverskyggende viktig. Vi lærer å vinne respekt for at vi leser, eller vi leser i skjul.

Så lærer vi det igjen når vi går ut i utdannelse eller arbeid som unge voksne. Er det rart eller ikke rart å lese blant de menneskene vi skal vinne oss en plass blant?

Vi lærer det når vi stifter familie - har vi tid til å lese for oss selv nå? Det er nok best å gjøre som våre foreldre gjorde.

Og så videre. Barna vokser opp, vi blir rike, vi blir gamle - eller ikke. Jeg tror at for de fleste av oss vil det å være fritidslesere være like meget et spørsmål om hvor i livet vi er, og hvordan folkene rundt oss forholder seg til fritidslesning, som om hvor oppslukte vi kan bli av bøker.

Jeg ser det heller ikke som rart at noen velger bort fritidslesningen helt, og at de samme menneskene forbinder lesning med strevsomme plikter.

Så er det jo de av oss som leser så mye at det blir en del av identiteten vår - en del av kjernen i oss som vi klamrer oss til uansett situasjon og omgivelser. Noen av oss har vel bare lettere for å utvikle manier enn andre.

Jeg ble ikke lest for da jeg var liten, og det var ikke før jeg ble "hestegal" og lånte hestebøkene til venninna mi at leselysten tok tak i meg. Da kunne jeg lese ut en bok på to timer, og elsket å være på biblioteket og i bokhandler. Men etter noen år ble jeg lei av hest, og siden har det gått litt opp og ned med hvor mye jeg leser. Akkurat nå er jeg hekta. :)

Niesen min på sju år har blitt lest for helt siden hun var liten, og hun leser Harry Potter på egen hånd nå. :) Så jeg håper hun holder på leseinteressen sin.

Jeg har tenkt litt over det, og jeg vet ikke om det er ett hundre prosent riktig, men jeg vil påstå at de fleste av dem som ikke liker å lese, rett og slett ikke har lest særlig mye i det heletatt. Ihvertfall ikke for egen maskin; de har kanskje blitt lest for når de var små, men senere, når de går i la oss si 4. klasse, da er det begynt å bli en stund siden mamma og pappa hadde lesestunder for dem og siden den tid har de ikke lest noe annet selv så leseropplevelsene deres har falmet i minnet. Og derfra handler det vel kanskje litt om hvor lang konsentrasjonsevne de har, og hvor mye de "gidder" - misforstå meg rett, jeg sier ikke at ikke-lesere er late, men at de, da i 4. klasse, ser en bok og tenker at "uff dette blir kjedelig... bare sitte i ro og lese" fordi de ser på lesing som noe å "måtte gjøre" istedenfor at de tenker på de fantastiske fortellingene og opplevelsene de kan få ut av boken - NETTOPP FORDI de ikke har noen ferske minner om gode opplevelser knyttet til lesing! Det blir en ond sirkel rett og slett! Ingen minner om hva man kan få, ingen lesing, ingen minner om hva man kan få, ingen lesing, osv. Jeg hatet selv å lese da jeg var på den alderen, men det forandret seg tvert da jeg endelig tok opp en bok og begynte å lese (de første hundre sidene var tunge, men jeg kom meg over kneiken til sist)! Jeg har vert mer eller mindre frelst siden!

Pappa leste en god del til meg på kveldstid før jeg skulle sove. Bøkene han leste for meg som jeg husker best var Den vesle vampyren bøkene, Brødrene Løvehjerte, Gummitarzan, og en god del andre bøker som jeg ikke husker på i farta. Og bestemor brukte å lese litt for meg når hun satt barnevakt.

På barneskolen brukte læreren å lese bøker for oss mens vi spiste lunsj. Noen syntes det var kjedelig, men jeg syntes det var morsomt og hørte på. Fin tidsfordriv mens man spiste. Og en gang i uken gikk vi innom skolebiblioteket for å låne hver vår bok som et leseprosjekt for å få barn til å lese. Husker at jeg lånte en god del grøssere (både med og uten illustrasjoner) da også. En gang nektet bibliotekkaren å låne meg enda en. Læreren min spurte hvorfor og bibliotekkaren sa det var på tide at jeg begynte å lese noe annet. (What's wrong with horror?) Men det ble til at jeg lånte meg fra andre sjangre også da.

Og gjennom oppveksten var jeg med i mange forskjellige bokklubber, slik som Pennyklubben, TL Klubben, Grøsserne og mange andre jeg ikke husker navnet på. Så jeg har vel vokst opp med bøker og det har jeg tenkt å fortsette med:) Lesing er tross alt en fin hobby!

Selv ble jeg en stor bokorm sikkert p.g.a at mine foreldre las mye for meg da jeg var mindre. Det ga mersmak, for å si det sånn!

Ble aldri lest for når jeg var liten, ikke som jeg kan huske. Men begynte i en bokklubb som liten og leste masse bøker. Etter en stund sluttet jeg helt å lese og er ikke før nå nylig at jeg tok opp bøker igjen. Men jeg har bestandig vært glad i film og vært litt for flink å drømme meg bort. Bestandig elsket eventyr og fantasy:) Tror det har mer med personlighet å gjøre enn med miljø. Man må ha evnen til å leve seg inn i en historie og ha tålmodighet til å sitte stille å lese. Med filmer slipper man å se for seg ting og å bruke fantasien og er vel på mange måter enklere enn å lese. Men jeg foretrekker bøker så man kan lage seg sin egen vri på historien.

Jeg ble ikke lest for, så det kan ikke være derfor. Så snart jeg mestret lesekunsten, leste jeg alt jeg kom over. Uten folkebiblioteket vet jeg ikke hva jeg hadde gjort, det var ikke spesielt bokrike hyller i min barndom. Leste 5-6 bøker i uken, nå nøyer jeg meg med en, kanskje to siden tiden ikke strekker til. Jeg er alltid på jakt etter den store leseopplevelsen, og finner jeg den, så leser jeg gjerne den samme boken flere ganger.

Å lese for barna er fint på alle måter. Det knytter foreldre og barn sammen. En fast lesestund skaper ro, harmoni og stabilitet. En spennende fortelling frigjør fantasi og følelser. Å lese høyt gir barna kanskje også leselyst senere. Men jeg er ikke sikker.

Jeg har lest like mye for mine tre og alle har fått ulike forhold til litteratur. Jeg tror det er andre ting som påvirker leselysten. Noen er født nysgjerrige på alt livet kan by på, noen liker det språklige uttrykket fordi de er opptatt av musikk og kunst (det skal visstnok finnes en sammenheng) og noen påvirkes av venninner og venner som leser. Her finnes nok ingen oppskrift.

Det som er viktig er at lesing gir glede og inspirasjon til å prøve å bli enda litt flinkere til å ta vare på hverandre.

Veldig enig med deg Jan. Jeg har lest masse for sønnen min fra han var liten. Jeg gjorde det fordi det var fint å ha samvær på den måten. Samtidig så håpet jeg at det ville gjøre han like leseglad som det jeg er. Så har ikke skjedd hehe Han er nå 18 år og har vel ikke lest en bok ennå :-)
Vel så ble han ingen lesehest, men han fikk tidlig et stort og velutviklet ordforåd. Han er en kløpper til å skrive historier. Han elsker faktastoff og husker det han leser. Det kan være tilfeldig, men jeg tror all lesingen har gjort godt på en eller annen måte uansett.

Som mange andre her ble jeg også lest for som liten. Men jeg tror at bokinteressen egentlig har kommet fra annet hold enn familien. Jeg er den som leser mest, og har alltid vært det, i min familie. Alle kan kose seg med bøker, men både min bror og søster går fort lei og gidder ikke alltid lese ferdig bøker.

Jeg tror det har mye å si at man har funnet bøker man liker. Jeg bruker bøker til å koble helt ut og leve meg inn i en egen verden. Det er ufattelig deilig, og samtidig veldig inspirerende. Når man finner bøker som påvirker på den måten at du knapt klarer å legge dem fra deg, at de enten er spennede eller gripende og drar følelsene dine inn i bøkene, og at det samtidig får deg til å slappe av og kose deg. Da tror jeg at lesergleden kan komme hos alle. Jeg var vel bare heldig som fant den tidlig og har klart å holde den lenge.

I tillegg hjelper det jo at venner og ikke minst tanten min er veldig leseløver. At du har noen å diskutere bøker med, dele opplevelser med og få tips selv. Det gjør jo at man bare får lyst til å lese mer.

Mamma og Pappa har alltid lest for meg. Den første boka jeg leste selv, var en bok jeg ikke klare å vente på at mamma skulle lese ferdig. Den var jo så spennende.

I barnehage og skole hadde jeg voksne som var opptatt av og lese, og jeg ble tidlig kjent med biblioteket. På barneskolen hadde jeg også venner som leste.

Huset vårt har alltid vært fullt av bøker, og julegavene er ofte litteratur. Så jeg tror grunnen til at jeg er blitt en bokelsker er gode opplevelser. Jeg hadde gode opplevelser med bøker før skolen dessverre serverte meg en del dårlige.

Jeg ble nok en lesehest fordi det var mye bøker hjemme hos oss, og foreldrene mine oppfordret til lesing samtidig som de leste for oss.
Like mye tror jeg det var fordi jeg flyttet i en sårbar tid av barndommen, kom ikke inn i det nye miljøet og da dro jeg inn i bøkenes fantastiske verden i steden for. Når verden kom på skinner igjen, og jeg fikk et bedre sosialt miljø, var bøkene blitt en viktig del av livet mitt, men nå sammen med et sosialt liv og ikke i steden for.
Jeg vil tro det er ganske mange lesehester rundt omkring som har den samme erfaringen som meg??

Interessant.. Mine foreldre leste sjelden for meg, men mamma hadde mange bøker i bokhyllene sine. Som liten søkte jeg tilflukt i min lille fantasiboble og det var vel slik jeg kom i kontakt med leseløven i meg :) Mamma introduserte meg for "sagaen om isfolket" da jeg var 12 og etter det har jeg hvertfall vært en bokelsker

Jeg ble en leseløve mest fordi mamma er det også. Da jeg kjedet meg når jeg var yngre så alltid mamma "Les en bok." Så fant hun en bok fra hylla si som hun likte og som ikke var altfor voksen eller vanskelig å lese. Jeg husker hun introduserte serien De svarte ridderne av Margit Sandemo til meg. Jeg ble helt hekta. Lå og leste hele serien i ett strekk omtrent. Mormoren min pleide også å lese masse bøker for meg når jeg var yngre. I tillegg har jeg alltid vært nyskjerrig og elsker å lære nye ting. Og man kan lære mye av å lese bøker. Så derfor er det blitt til at jeg er en leseløve.

Mine foreldre leste lite for meg, men da jag lærte å lese selv, ble jeg oppslukt av ordenes verden! Nå SLUKER jeg ofte flere bøker i uka, men det er bare innimellom jeg opplever de helt store øyeblikkene da jeg ønsker at boka aldri skal ta slutt og sitter igjen med en åpenbaring av følelser og nyerkjennelse.