Bokelskere.no

Jeg sender deg det første avsnittet av Alfsen oversettelse, så du kan sammenlikne. Hennes språk er, etter min mening, så poetisk og presist. Og språket er uten tvil viktig i en bok som denne, nesten uten ytre handling.

«Ja visst, hvis det blir pent vær i morgen,» sa fru Ramsay. «Men da må du opp med solen,» la hun til.
For hennes sønn var disse ordene et vidunderlig gledesbudskap, som om det nå var avgjort at utflukten kom til å bli noe av, og at det miraklet han syntes han hadde lengtet etter i årevis, nå, etter en natts mørke og en dags seilas, var innen rekkevidde. Fordi han, skjønt han bare var seks år gammel, tilhørte den store klan som ikke kan holde ulike følelser fra hverandre, men uvilkårlig lar fremtidsutsiktene, med sine gleder og sorger, overskygge det nærværende, og fordi slike mennesker helt fra sin tidligste barndom lar sine skiftende fornemmelser kaste lys eller mørke over det øyeblikket fornemmelsen oppstår i, så forbandt James Ramsay, der han satt på gulvet og klippet ut bilder fra en illustrert varekatalog, bildet av kjøleskapet med salig fryd idet han hørte morens ord. Det fikk en aura av glede. Trillebåren, gressklipperen, suset i poplene, blad som hvitnet mot regn, kornkråkenes kraing, lyden av en feiekost, rasling i skjørter – alt dette var blitt tillagt så spesielle farger og egenskaper i hans sinn at han allerede hadde sin private kode, sitt hemmelige språk, til tross for at han så ut som nøkternheten eller strengheten selv, med den høye pannen og det sterke, blå blikket, fullkomment åpent og ærlig, lett misbilligende ved synet av menneskelig dårskap, slik at hans mor, som så på at han styrte saksen omhyggelig rundt kjøleskapet, så han for seg i skarlagen og hermelin i retten, eller som ansvarlig for en krevende og avgjørende beslutning i en nasjonal krisesituasjon.»

Lykke til med lesingen, Bjørg! Hører gjerne synspunkter fra deg underveis.

Takk for det, Lillevi!

Jeg har sammenlignet det første avsnittet, og det er ikke så stor forskjell. Det ser imidlertid ut som om Magnus deler opp i flere setninger, slik at flyten kanskje blir mindre tro mot originalen? Siden den lange tankestrømmen vel er en del av særegenheten til VW, så har kanskje Alfsen gjort en bedre jobb. Har lest bare ett kapittel ennå, og jeg har heldigvis ikke blitt skremt foreløpig ;))

Bra du ikke er blitt skremt!

Jeg har også sammenliknet det første avsnittet i de to oversettelsene; det var nettopp derfor jeg skrev innlegget :-) Tilsynelatende er kanskje ikke forskjellen så stor, hvis man ser på det ord for ord, men jeg synes de to tekstene, som helhet, gir svært forskjellige inntrykk. Skulle vel ha uttrykt meg mer presist - Etter min mening er Alfsens språk så mye mer poetisk og presist enn Magnus'.

Jeg fant dette foredraget av Merete Alfsen som jeg synes sier mye fornuftig om oversetter-rollen. Synes spesielt dette utsagnet var treffende:

Elva er språket, slik det flyter i det verket som skal
oversettes. Steinen med hvite render og kråkesølv, den lokale steinen som Anthea
hiver uti, er det fornyende elementet som oversettelsesspråket tilfører. Og elva
ler. Språket ler. Verket blir nytt, og det forblir det samme. Eller, det er det
samme, på en ny måte.
Det gjelder for oversetteren, der hun sitter på bredden, å høre latteren. Å høre
at språket ler. Å fryde seg over kraften i det hjemlige kråkesølvet og la det
glimte i oversettelsen.

Og sannelig kom det et tips om en for meg ukjent forfatter, Ali Smith, som jeg fikk lyst til å lese også...

Fortsatt god 17. mai!

Alfsen er virkelig en oversetter å få tillit til. Tusen takk for foredraget, som jeg leste med stor interesse!