Bokelskere.no

Jeg syns begge har litt rett. Det er et vanskelig tema, det er umulig å skrive sånn at alle blir fornøyd, men jeg syns Knausgårds utgangspunkt var veldig bra. Har ikke lest Min kamp 6, så jeg vet ikke om gjennomføringen stod i stil.

Uansett, hvis vi avfeier nazistene som dumme og onde, lærer vi ingenting. Noen var det, men de fleste var i utgangspunktet vanlige mennesker. Og akkurat hvordan vanlige mennesker kan bli en mer eller mindre ukritisk del av et drapsmaskineri, det kan kanskje skjønnlitteratur gi bedre innsikt i enn sakprosaen.

Dette ble for meg kjernen:
"For det er et farlig felt å gå inn i med følelsene først. Samtidig er det livsnødvendig, fordi om nazismen kommer tilbake, så er det ikke i form av uniformer, marsjerende mennesker, faner og symboler, men som noe helt annet, og sannsynligvis tiltrekkende for mange, som noe vi vil ha."
Og det er skremmende.

Ut over dette er dilemmaet svært interessant. Knausgård har, slik jeg ser det uansett rett, du kan vanskelig arrestere en roman for historieforfalskning, men samtidig bærer Hellands poeng noe vesentlig i seg: litteratur er holdningsskapende, og det fins faktisk grenser for hva man kan si eller hvordan noe kan fremstilles, uten at jeg mener Min Kamp 6 overskrider dette. Men en muslim tegner sjelden sin gud, jøder ler neppe av vitser om gasskammer, og selv tolererer jeg ikke at noen av mine barn bruker homo, mongo eller hemma som skjellsord. men jo mer det benyttes ellers de kommer borti det, desto mer av ufarliggjort blir det.

Jeg ser vi leser sitatet litt forskjellig, på hvilke måte leser du politikk inn i det? For min del handler det om en erkjennelse om at alle mennesker er identisk og vil handle noenlunde likt om vi utsettes for noe. Med likt inkluderes ulike reaksjonsmåter, men som like fullt er en del av et handlingsrom. At nazismen i dag er lett å fordømme er jo helt åpenbart, men var det nok ikke for de som vokste opp med det, eller levde med det. På samme måte vil et fåtall mennesket skjønne det når noe går galt, før det er for seint.

Når du skriver at skjønnlitteratur aldri kan brukes for et reelt fenomen, klarer jeg ikke helt å følge med på hva du mener. Fordi, hva er reelle fenomen? Er ikke for eksempel kjærlighet et reelt fenomen? Hva vet vitenskapen om kjærlighet? For å dra den etter hvert slitte klisjeen – at vi er forelsket i telefonen vår? Og videre, skjønnlitteratur er en av de flittigst benyttede historiske kilder til å få kunnskap om fortiden, innenfor en rekke historiefaglige retninger.

Jeg er litt mer usikker på om jeg synes det finnes grenser for hva man kan fremstille skjønnlitterært, og du har et poeng, så jeg skal ikke uttale meg for kategorisk. Men, tanker som slår meg, er at det finnes tekster som jeg tror ville vært problematiske, for eksempel ensidige rasistiske tekster. En annet eksempel er jo at da Kagge forlag ga ut pornografiske klassikere på nytt på 2000-tallet, sensurerte de passasjer i en bok fra 1907, En amorøs reise av Apollinaire; man utelot hovedpersonens seksuelle forlystelser i voldtekt og drap av barn.

Takk for interessant lenke. Jeg synes innleggene viser hvordan krigen fremdeles splitter folk i riktig og galt - enda det er så mange nyanser det er lett å lukke øynene for i vår selvrettferdighet. Knausgård fikk forklart sin mening på en god måte, synes jeg.

Min bestefar var nazist og mente at Holocaust aldri fant sted. Det har tatt mange år å komme dit at jeg kan se "hvor han kom fra" som 18-åring da han dro av sted som frontkjemper (som de ble fortalt skulle være en treningsleir), selv om fornektelsen som voksen nærmest er umulig å forstå. Men at det dreide seg om mye skyldfølelse og skam kom jo fram på dødsleiet.

Jeg tenker at Knausgård gjør en viktig jobb ved selv å stille seg laglig til for hugg ved å skrive om dette temaet. Det er modig og fallhøyden kunne vel ha vært stor.