Sandemose tøyer romansjangerens grenser langt her. Handling finnes knapt - det er mer som en essaysamling å regne. Eller skal vi si at Felicias bryllup er et bevis på at romanen er en uren sjanger? Jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at teksten er skrevet av en mann som har mista den dikteriske kraften, enda han ikke var mer enn sekstito da romanen kom ut. Det vesle som er av fiksjon her, er en evig repetisjon av lappeskomakerens sønn, krigen, mordet og den tapte kjærligheten. Essayistikken står seg også mindre bra mot tidens tann. Konklusjon: Det er lite av interesse i Felicias bryllup. Les heller den unge Sandemose.
Sist sett
