Bokelskere.no

Stormfulle høyder er en god bok, men for de som ikke er vant til å lese kan den bli litt tung. Boken og filmen er helt forskjellige, så om du velger å se filmen i stedet for boken, så går du glipp av noe. Det var Catiebelle som anbefalte meg denne boken, og fortalte at den var med i twilight som Bella's favoritt bok. Så jeg måtte jo gi den en sjangse. Den var litt forvirrende, men alikevel god. Men jeg må si at når jeg så filmen så skjønte jeg ikke noen ting.. jeg så den med en venninne og kjæresten min, og jeg måtte forklare hele tiden hva som skjedde ut ifra boken, for sammenhengen var bare ikke der. men hadde vi hatt norsk tekst på filmen og SKJØNT hva de mente med alt de sa, så kanskje den hadde blitt bedre.

Jeg er nå midt i Stormfulle Høyder (på engelsk), og jeg kan bare ikke la være å tenke: Herre min hatt, for en soap opera dette egentlig er. Den ene personen mer hysterisk enn den andre. Og så husholdersken da, Nelly Dean, som har en hukommelse som en trekkfugl og husker hvert ord som ble sagt 20 år tilbake eller mer. Og som til og med husker ting hun ikke var vitne til. Men allikevel en interessant bok, spesielt når en tar i betraktning det heller isolerte livet som Brontë søstrene levet. Heathcliff var vel mye et produkt av sine omgivelser, en bytting som ikke ble godtatt av noen utenom hans elskede Cathy, og selv hun syntes han var for langt nede på rangstigen til å bli noe mer enn hennes fortrolige venn. Men allikevel trakk hun ham tilbake til the Yorkshire moors som en møll dras mot lampelyset. Cathy minner meg en smule om Scarlett O'Hara, viljesterk og sta. Jeg kan bare ikke vente med å se hvordan dette kommer til å ende.....

Not my cup of tea! Er glad jeg har lest boka, siden det tross alt er en klassiker, men jeg liker den ikke i det hele tatt. Tung å lese, tung å følge med på (skulle ønske at jeg husket gjennom lesingen at det var et slektstre på første side), og selv om det i utgangspunktet er en romantisk historie, synes jeg romantikken blir borte i tragedie.

Den er jo feilsolgt som en "romantisk" historie. Slektstreet er vesentlig ja - selv om det røper noe av handlingen! Den første gangen jeg leste boka klarte jeg ikke følge med i det hele tatt, men jeg ble likevel grepet av den fantastiske stemningen...

For meg er Stormfulle høyder en bok på topp 5-lista mi. Ikke fordi den er romantisk, og ikke fordi jeg har så mye til overs for personligheten til Catherine og Heathcliff, men fordi den har nydelig språk :) Sikkert meg som er litt rar, for jeg kjenner ikke igjen beskrivelsene av den som tung å lese.... men så har jeg bare lest originalversjonen, så jeg vet ikke så mye om de norske oversettelsene av denne....

Jeg har lest en norsk oversettelse som jeg fant på Fretex, som er flere tiår gammel. Vet ikke om det er noen forskjell på nyere oversettelser, men jeg syns også språket er nydelig :)

Det er nok ikke tilfeldig at Bella har Stormfulle Høyder som favorittroman - hun går jo rett inni den mørke og truende kjærligheten og setter livet på spill opp til flere ganger. Nå skal jeg ikke ta på meg rollen som Twilight-spesialist - det er jeg absolutt ikke.

Stormfulle høyder leste jeg med store forventninger om masse romantikk så fikk jeg stort sett kjærlighet i sin aller tøffeste form og hvordan lidenskapelig kjærlighet og hat ligger temmelig nær hverandre. Romantisk vil jeg på ingen måte kalle den - den er for brutal til det. Før jeg leste romanen trodde jeg Catherine og Heathcliff skulle være romantisk og Heathcliff en slags Mr Darcy - så feil kunne jeg altså ta.

Synes romanen likevel har mange kvaliteter i forhold til beskrivelsen av mennesker og hvordan mangel på kjærlighet, respekt og lys i tilværelsen kan bryte ned mennesker å faktisk gjøre dem onde.

Nå er jeg heller ikke av dem som idealiserer Jane Eyre og den kjærlighetshistorien, selv om den på mange måter er vakker. Jeg er litt glad i Rochesters tidligere kone - den ville og utemmede kvinnen og synes hun får en usedvanlig dårlig behandling. Her også synes jeg en del av romanens kvaliteter er dualismen i karakterene - de er ikke akkurat entydig gode - kanskje bortsett fra Jane Eyre. Brontë-søstrene er helt klart mer brutale i sine kjærlighets-historier en Jane Austen, selv om hun også ikke bare beskriver enkel og romantisk kjærlighet - hovedpersonene får likevel sin drømmeprins før mannen har blitt helt brutt ned...

Jeg synes du forklarer bøkene til Brontë-søstrene veldig godt her.

Om du ikke allerede har gjort det så må du lese Wide Sargasso Sea der Rochester's tidligere kone, Bertha, får sin oppreisning i en nydelig skrevet "prequel" til Jane Eyre. Min absolutte favorittbok :)

Er jeg litt enkel som syns den er romantisk? :o

Jeg synes Stormfulle høyder er en fantastisk bok om kjærlighet! Mørk, lidenskapelig og romantisk. En av mine store favoritter som jeg har lest mange ganger.

Det ville ikke være veldig spennende hvis alle likte de samme bøkene! Uansett er "Stormfulle høyder" en bok av sin tid, dvs. romantikken. En tid for plass til de virkelig store følelsene, de det var verdt å dø for - eller dø av...

Jeg har prøvd å lese Stormfulle Høyder mange ganger, men selv om jeg syns historien er veldig spennende så går det bare ikke... Det er for tungt! Men hørt det er værst i starten?

Jeg har også prøvd å lese denne boken noen ganger, blant annet som lydbok, men for ikke helt den storeleser opplevelsen av den. Det er nok språket. Skal prøve på nytt nå til høsten...

Da har jeg forsøkt å komme meg gjennom denne boka på lydbok og ved å lese selv, uten å lykkes. At dette skal være en fantastisk kjærlighetshistorie er for meg ubegripelig. Nå har jeg bare lest halve boka, men makan til tåpelige og ondskapsfulle hovedkarakterer. Heathcliff høres jo ut som den rene psykopaten, og Catherine høres ut som hun har noen diagnoser selv.

Godt å høre at jeg ikke er den eneste som absolutt ikke liker Heathcliff. Jeg oppfatter ikke dette som en kjærlighetshistorie i det hele tatt, men som en historie om sykelig besettelse. Les heller Jane Eyre ...

Du har rett, den handler om sykelig besettelse. Leste den da jeg var ung, og da syntes jeg den var romantisk, men ikke nå lenger. Heathcliff er usympatisk og det er Catherine også. Det er rart med bøker som man leser som ung og tar opp igjen etter noen år. Enten får man det samme eller noe annet ut av bøkene enn man gjorde før - og synes at de er like gode nå som da, eller man blir skuffet. Eksempel på det siste er denne og Trygve Gulbrandsens "og bakom synger skogene"-trilogien. Fascinerte meg veldig i tenårene, men skuffer en voksen leser. Eksempel på det første er bøkene om Kristin Lavransdatter. Det er klassikeren sin det!

Det er jo ikke meningen å like Catherine og Heathcliff, det er poenget. De har egentlig et bra forhold, men ødelegger alt for hverandre og ender opp med å bli bitre og ulykkelige, og dermed hevner seg på alt og alle. Og Heathcliff ville aldri gått til de lengdene han gjorde, om Catherine hadde valgt ham framfor Edgar, og hun giftet seg av de aller værste grunner som tenkes kan. Så snill pike var heller ikke hun.

Når det gjelder Jane Eyre... Jeg veit ikke om mr. Rochester er så fryktelig mye bedre egentlig. Visst er han glad i Jane, men hvordan han, som voksen og erfaren mann, forleder og behandler denne uerfarene jenta er jo direkte usmakelig. Jeg synes folk generelt har lett for å tilgi handlingene hans.

Det jeg liker med de romantiske heltene i Brontë-bøkene er at de ikke bare er gode. De tar masse dårlige valg, og det gjør dem til mer fascinerende personer. Den aller værste er Arthur Huntington fra The Tenant of Wildfell Hall, som ikke har en eneste god egenskap til å tale for seg, og som på alle måter er en skikkelig konemishandler.

Jeg hørte gjennom denne på lydbok og er helt enig. Heathcliff er en ufordragelig karakter og er ikke spesielt fan av Catherine heller. Syntes den ble langdryg og hovedpersonene er bare irriterende.

Ja, gleder meg til å lese Jane Eyre :)

Jeg antar kjærligheten kan være en smule tåpelig og grusom av og til, stormfull og nær vanvidd.

Og det er vel det denne romanen vil si noe om, og den er jo fantastisk bygd opp både forteller-teknisk og ved bruk av symbolikk, naturbilder osv for å vise nettopp dette. Kunne egentlig tenke meg å anbefale dem som har gitt opp denne i første omgang å ta den fram igjen og lese den saaakte i ro og fred for å nyte både personer og natur. Man trenger vel ikke å like en person for å synes han er fantastisk framstilt?

Ja, nettopp. En underlig liten ting igrunn, men det virker som en stor andel av de romankarakterene jeg virkelig setter pris på, blir omtalt på dette forumet med vendinger som 'irriterende', ja aller mest nettopp den. Det er naturligvis et syn man er berettiget til; men hva enkelte dømmer irriterende er vel kanskje en kvalitet, med mindre jeg mistolker bruken av ordet.

En annen ting er å anvende Heathcliff som det eneste – eneste som blir uttalt her ihvertfall – vurderingsgrunnlaget for et helt verk, ja, et verk som inneholder flerfoldige personer, svært fargerike personer dessuten, og like mange små historier flettet rundt hovedtråden, som er Catherine og Heathcliffs stormfulle forhold. Hvis jeg nå ikke tar feil finnes det hele fem kjærlighetshistorier i Stormfulle høyder, hvor, for å påpeke, Catherine og Heathcliffs bare er én.

Og er det forøvrig noe å kritisere ved Catherine og Heathcliffs forhold? Flyter ikke hengivenhet lett over til hat, og omvendt? Kan noe endog kalles kjærlighet om den bare er sukkersøt?... men hei på meg! nå flyter jeg ut i digresjoner som fortjener en egen avhandling og uten tvil mer oppmerksomhet enn jeg er villig til å gi på denne tiden av døgnet..

Tilsluttes! For å "avsløre" noe om mitt alldeles personlige kunstsyn; kunst (litteratur) må berøre meg følelsesmessig på en eller annen måte, og irritasjon kan være veldig interessant å utforske hvis man ser bort fra "liker/liker ikke". Da kan man begynne å se forbi det som ligger i overflaten, og komme under huden på Heathcliff for eksempel. Slik sett kan jo irritasjon bli et tegn på kvalitet siden det trigger en nysgjerrighet som, hvis boka er kvalitetslitteratur (nå blir kanskje noen sinte på meg), gir meg muligheten til å grave meg lenger ned i dybden. Det er da boka kan gi meg en følelsesmessig opplevelse eller en ny innsikt.

Det ble egentlig ikke et svar til deg dette da, Eirik, med til dere som gav opp...

Det er jo en klassiker, så jeg har akkurat vært gjennom den på lydbok. Tror ikke jeg hadde klart det hvis jeg hadde lest boken, nei. Uendelig med ondskap! Uendelig til det kjedsommelige. Til og med de som elsker hverandre, sårer hverandre så fort de får anledning... Nei, dette ble litt vel trist for meg. Men nå kjenner jeg handlingen, så nå er jeg klar for filmene.

må bare nevne at det er flere filmutgaver av denne boken, i varierende kvalitet.. har sett både gode og dårlige. har likt boken bedre. og kate bush sin sang synes jeg er veldig bra :D

Synes ikke boka var spesielt tung, men synes historien grenset til det tåpelige. Ikke min favoritt, men vi har alle forskjellig smak.

Det jeg likte best med boken var nettopp Heathcliff og Catherine forhold, de andre syns jeg var ganske så kjedelige. Det som fasinerer meg med forholdet dems er at de er to personer som ikke aner hvem de er eller hvor de står, de har et forhold som alle hvet aldri vil fungere, inkludert dem selv. Men de elsker hverandre og klarer på en eller annen merkelig måte å ødelegge alle andres liv på grunn av det. De er to mysterier og det er det som gjør boka interessang.

Ja, er nok det som fascinerer en hel verden. Synes Heathcliff var en ufordragelig fyr da:-)