Boken ble siden gitt som gave til familie og venner med min historie om hvordan jeg ble forført av Dagbladets anmelder:
Forført i desember
En dag i desember 2005 ble jeg forført av en fremmed kvinne. Hun sendte signaler fra en opphøyet tilstand, - nærmest beåndet av noe transcendent, tydelig med trang til å dele det med seg. Signalene var generert av Mozart-åpenbaringer, guddommelige; bokstavelig talt, bevitnet ved sin livreddende og livgivende kraft.
Hennes lokkende uttrykk og språk har umiddelbar virkning;
skaper attraheringens sanseløse tørst av; vil-ha, må-ha, - nå!
Slipper alt, for raskest mulig fremrykk og erobring av byttet.
Tanken på mulige rivaler gir meg instinktivt jegerens karakter,
så på raske føtter og resolutt retning peiler jeg det fort inn.
Der har jeg deg! En sitrende følelse brer seg i hele kroppen
idet jeg får min første berøring med stedets eneste eksemplar.
Nokså tynn, men sier allerede etter mitt lille stryk over ryggen;
tenk om…….?, og jeg reagerer, “- jeg må ha fire til, bestill!”
Min venn, for deg. Uten da å ha lest en linje eller hørt en tone!
Det har undret meg noen ganger i livet, at noe kan fremstå
så treffende vakkert, at det gir noen av oss tårefylte emosjoner.
Hva er det i oss som forløses på denne måten av “det vakre”?
Min gestalt er forsvarsløs i slike sammenhenger og barrikadene
mine brast allerede ved de første lynnedslag fra bok og CD.
Jeg legger likegodt ved en kopi av Harriet Eides forførelse;
omtalen av Eric-Emmanuel Schmitts “Mitt liv med Mozart”,
- så vil du nok kanskje begripe hvordan en mann kan falle.
I tillegg er den faktisk en nyttig veiviser inn til “verket”.
Les boka suksessivt, - gi lyd, lukk øynene, lytt og gi deg hen!
Jan
Sist sett
