Bokelskere.no

Jeg har fortsatt 2 fortellinger igjen. Det går litt trått. Jeg gleder meg over godt språk og stor fortellerglede, men går glipp av budskapet er jeg redd. Tusen takk til dere som analyserer og deler. Nå vet jeg iallfall hva apen handlet om! Del gjerne mer, så jeg forstår hva jeg har lest. Sukk!

Drømmerne

Hvem er du? eller kanskje viktigere; hvem er jeg, er kjernespørsmål i denne fortellingen. Og ikke minst, hvem er vi i forhold til de rundt oss.

Operasangerinnen Pellegrina føler at hun mistet identiteten sammen med stemmen sin i brannen, og er på leting, mens hun har tre menn som (for)følger henne.

Identitetsspørsmålet og kjønnsroller er to av Karen Blixens kjepphester. Hvem er vi egentlig, kun i kraft av oss selv? Før i tiden ble gjerne kvinnens identitet og rolle definert i forhold til mannen, i forhold til familie og slekt. I seg selv uten familie, mann og barn, var hun ofte lite verdsatt.

Mennene på sin side, som beskrevet i Drømmerne, styrker sin identitet i forhold til Pellegrina. Hun blir bare sett og definert utenifra. Hver og en av de ser bare de egenskapene de selv har bruk for og ønsker å finne hos henne.

Der hvor Pellegrina med sine iscenesettelser blir et symbol på livets mangfold og en autentisk livsførsel, fremstår mennenes synsvinkel som begrensede og identitetsløse.

Jeg kan selv relatere meg til identitetsproblematikken, ikke i forhold til mannen, men i oppveksten i forhold til foreldre. Karen Blixen har uttalt at hun alltid skulle gjøres til noe annet enn den hun var, og det hun trodde var godt ved henne selv, kunne ikke moren og hennes familie akseptere. Faren tok livet sitt da hun var ti år gammel. Begge deler traumer som har satt spor i hennes eget liv og forfatterskap.

Interessante betraktninger du har om Drømmerne, synes jeg.

Jeg har tatt en pause i lesingen denne uka, men leste Drømmerne nå i helga. Synes det er greit å lese denne boka i små porsjoner, for jeg føler hun gjentar mye av tematikken og virkemidlene, så det er lett å gå lei. Som du sier, så er det mye om identitet og kjønn, og dualismen hos menneskene er en gjenganger.

Jeg bet meg merke i det Mira sier om peleroten:
...at hvis du bøyer peleroten idet du planter et kaffetre, så vil treet etter en kort stund begynne å sende ut en mengde små, fine røtter ved overflaten. Det treet vil aldri komme til å trives eller bære frukt, men det blomstrer sterkere enn de andre. Disse små røttene er drømmene til treet. Når det sender dem ut, trenger det ikke å tenke mer på den bøyde peleroten sin, det holder seg i live ved hjelp av dem – en kort stund, ikke lenge. Eller man kan også si at det dør ved hjelp av dem, for det å drømme, det er egentlig veloppdragne menneskers form for selvmord.
Kanskje dette er KBs egen stemme? Hun kunne jo blant annet ikke få barn på grunn av syfilisen hennes mann smittet henne med. Hun var selv en historieforteller som likte å spille ulike roller.

Pellegrina sier at Marcus er hennes skygge, og at hun har solgt seg til djevelen. Hun er kunstner, og han støttet henne med penger mens hun var en kjent operasanger. Dette vil hun ikke lenger tillate – hun vil ikke ha noe med skyggen å gjøre. Han dukker likevel opp med jevne mellomrom. Er det her snakk om å frigjøre seg fra økonomisk avhengighet og leve sitt eget liv som man vil?

Veldig interessant det du skriver. Jeg leste en biografi om Blixen for mange år siden, om at hun aldri tilga mannen som smittet henne med syfilis, fordi det forhindret at hun fikk barn. Kanskje det kan ha bidratt til hennes søking etter egen identitet. Det å skulle finne meningen i seg selv, eller for hennes vedkommende i sin litterære produksjon.
Artig at du la frem denne problematikken akkurat nå, omkring hvem vi er i forhold til andre. Et spørsmål jeg senest i går tenkte gjennom etter å ha lest at Sartre var sterkt opptatt av de andre sine blikk på oss. Jeg kjenner ikke noe videre til hans betraktninger, men tenker selv at som barn og ungdom er man jo nesten helt overgitt til andres bekreftelse, men etter hvert som man blir eldre, har møtene med andre mennesker vært så mange og variable at det ikke blir et bestemt blikk, men tusen ulike blikk, og da innser vi gjerne at det er på tide å finne sitt eget blikk på seg selv. Personlig finner jeg den tanken svært tilfredsstillende, at jeg kan se meg selv uavhengig av andres blikk, selv om mitt blikk da bare blir ett blikk ved siden av alle andre sine blikk på meg, men hvor jeg velger at mitt blikk på meg skal være det viktigste for meg.

Jean Paul Sartre var påvirket av Søren Kierkegaard, og Karen Blixen var helt klart opptatt av filosofi. Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche var to av de hun satte høyest.

Har kome like langt som deg, eg då. Blir nok ferdig i løpet av veka. Eg synest foreljingane er artige å lese, men eg også slit av og til med å fange opp ein eventuell bodskap.