For noen år tilbake, ringte jeg en venninne en dag jeg var veldig nedfor. Hun spurte om jeg ville bli med henne i en begravelse. En time senere satt jeg i kirken. Det viste seg at det var en ung kvinne som var død i kreft, omkring 34 år, tror jeg. Det var en vakker begravelse med sang av Kråkevik "Den dag kjem aldri at eg deg gløymer," og en annen som sang min favorittsang av Eggum, "Å, ta meg med, ta meg med, når du reiser av sted, så ta meg med." En tid senere kjøpte jeg boken Ingrid Wiggen skrev like før hun døde, "Rosa bil," og mens jeg leste husket jeg jo foreldrene og søsteren fra begravelsen. Vennene samlet inn penger til henne, og kjøpte en rosa bil for at hun skulle komme seg til og fra sykehuset på en lett måte. Bilen ble senere gitt til kreftavdelingen som låner den ut til kreftsyke og/eller deres pårørende som er på besøk i byen og trenger et fremkomstmiddel. Jeg ser denne rosa bilen fra tid til annen, for det er vel ikke andre slike pink rosa biler rundt omkring her, og får en påminnelse både om Ingrid Wiggen, vennene hennes og den livets kamp vi lever i.
Sist sett
