Jeg likte tidshoppingen, som tiltar i strekk den foretar utover i boka. Jeg likte ikke de lange kamp-scenene med nøye gjennomgang av hvilke våpen man bruker. Men slutten, den synes jeg var veldig bra - en sjeldenhet i sci-fi, spør du meg.
Viser 5 svar.
Det var en leseopplevelse det assa.
Jeg synes først den første gangen han var hjemme og traff moren sin igjen var litt kjedelig. Men det virker som han greide å skildre den fremmedgjøring og... fortapthet som soldater som vender hjem fra krig kan føle.(?) Selvsagt forsterket litt av tiden som hadde gått. Men etterhvert så ventet jeg bare på at han skulle verve seg igjen, for jeg visste jo at det var dit det bar.
Slutten var jo ganske søt da, kanskje litt for søt? Men greit nok.
Det som fascinerte meg mest med boka var tidshoppene, som eksalerer underveis i løpet av fortellingen. Jeg er enig i at selve kjærlighets-plot-avslutninga var ganske klissete, men jeg følte deg fungerte fordi den tok det mest fremmedgjørende elementet ved historien: tidshoppene, og gjorde det til det som på tross av alt bevarte hans menneskelighet, gjennom å preservere hans kjærlighets objekt.
Vil du låne "Forever Peace"? Den er ingen oppfølger, men, synes jeg, en god bok i samme litterære stil, og med mye artigere dialog.
Jeg oppfattet disse to bøkene som veldig, veldig forskjellige også i stil. Forever war opplevde jeg som en slag karikert historie, der man gjør litt narr av vietnamkrigen. Forever Peace på sin side har en helt annet stil og utforsker helt andre ting.
Jeg har en håndfull bøker på "nattbordet" før jeg tillater megselv å fråtse i litt sci-fi igjen. Men jeg kommer nok til å få lyst på mer Haldeman etterhvert.
Jeg tror det jeg likte mest med denne boka var at det var temmelig usminka, hard s-f, men samtidig ganske gode mennesklige observasjoner og skildringer. Også skriver han intelligent og morsomt, alltid en kombinasjon jeg er svak for.
Gleder meg til kamp-scenene. Gode sci-fi forfattere bør kunne skildre fengende action da.
Sist sett
